Topp 15 grunner til å reise til London

Som jeg avslørte med lista “Topp 15 utenomnordiske storbyer”, er London min nr. 1 utenfor Nordens grenser, nærmere bestemt min tredje hjemby (etter Trondheim og Kirkenes). Fra og med mitt første besøk i vinterferien i 2004, har jeg besøkt verdensmetropolen tolv ganger. Nedenfor lister jeg opp mine 15 viktigste grunner til at jeg gang på gang har vendt legemet mitt tilbake til denne skatten av en storby – og som jeg stadig skal vende tilbake til.

 

 

15. NATIONAL GALLERY

Tate Britain, National Portrait Gallery og National Gallery er de tre klassiske kunstmuséene i London. Alle er interessante, men bare sistnevnte har karrret seg til en plass på topp 15-lista mi. Her er det mer enn nok kunst for penga (gratis inngang), og hovedfokuset ligger på malerier fra 1300-tallet til rundt 1900 – både av nasjonale og internasjonale kunstnere. I tillegg til de over 2300 mer eller mindre forbløffende og vakre maleriene, er også selve bygningsmassen ved Trafalgar Square av en fascinerende art. Det er i det hele tatt trivelig å vandre rundt i muséet, da det alltid er noe vakkert å hvile øynene på. Her (fra Wikipedia) finner man opplistet noen av høydepunktene i muséet. Og her er en lenke til muséets hjemmeside.

 

Foto: Keven Law

14. RICHMOND PARK

Det finnes et hundretalls parker innenfor de 33 kommunene som utgjør London, og den aller største av dem er Richmond Park med sine 9,5 kvadratkilometre (drøyt seks ganger større enn Husøy i Træna). Parken ligger vakkert til mellom tettbebyggelsen Richmond (som er verdt et besøk alene) og elva Thames, og den inneholder både åpne og skogkledde områder. Det mest fascinerene elementet med parken, og grunn nummer 1 til at jeg tar t-banen de 34 minuttene fra Westminster stasjon til Richmond stasjon og deretter spasere de ti minuttene fra stasjonen til parkgrensen, er de biologiske krabatene kalt dådyr og hjort (ifølge parkens offisielle hjemmeside: 350 fallow deer and 300 red deer). Disse vandrer fritt rundt blant trær og folk og er i utgangspunktet lite aggressive, men man bør holde seg minst 50 meter unna ifølge parkens hjemmeside, iallfall i mai-juli når ungene blir født og passet på av mødrene sine – og i paringsperioden september-november når hannene slåss om hunnenes gunst. Med andre ord: August er den tryggeste måneden på sommerhalvåret å besøke Richmond Park.

 

Foto: Ben Leto

13. HYDE PARK

Den kuleste av storparkene er Hyde Park, som på mange måter er Londons svar på Central Park i New York City. Strengt talt er det to parker man ser på bildet: Den fjerdedelen som ligger lengst unna kameraet, rundt Round Pond, er Kensington Gardens; mens de tre øvrige fjerdedelene, områdene rundt The Long Water og The Serpentine, er det egentlige Hyde Park. Men det er ingen klare grenser mellom parkene, og folk flest regner dem som samme grøntområde.

Veien til Hyde Park er sjelden lang når man vandrer rundt i turist-London, og parken tilbyr en kjærkommen hvilepuls i storbyens larm. Her er det nok av trær, åpne grønne områder, gakk-gakker rundt vannene og flust av benker å sitte på. Parken er også flott å jogge i da den er åpen og oversiktelig – man ser folk, og man blir sett.

Tilsammen utgjør Hyde Park og Kensigton Gardens 2 km2, som er samme størrelse som Monaco (og 33 % større enn Husøy i Træna), og parken er knyttet til en rekke t-banestasjoner: Notting Hill Gate, Queensway, Lancaster Gate og Marbel Arch langs nordsiden; og Hyde Park Corner, Knightsbridge og South Kensigton langs sørsiden. 

 

12. KEW GARDENS

Vanligvis er jeg ikke spesielt interessert i planteliv, men det er vanskelig å la være å bli imponert over denne 1,2 km2 store botaniske hagen i sørvestre del av London (ikke langt unna Richmond Park) – som ifølge hjemmesiden deres, er verdens største målt i antall arter: ca. 30 000. Her kan man bevege seg inne i gigantiske drivhus (med hver sin klimasone), langs stier og vann – samt gå langs "Treetop Walkway" (bildet), en en 18 meter høy opphøyd gangvei hvor man vekselsvis kan nyte utsikt og innsikt. Atmosfæren er avslappet overalt, og jeg finner en slags sjelero her.

 

Foto: London Transport Museum

11. LONDON TRANSPORT MUSEUM

I Covent Garden ligger denne skatten av et museum – en skatt iallfall for oss som helle livet har vært fascinert av offentlige transportmidler. London er kanskje aller mest kjent for sine toetasjers busser, og disse er selvsagt representert her i mange ulike årganger. I tillegg er det utstilt énetasjers busser, trikker og drosjer (inkl. hestekjerrer) som har frekventert Londons gater oppgjennom dekadene. Man får også lære om t-banesystemet (London Underground) og dets historie – og se ulike trafikklys. Men for å se ulike årganger av t-bane- og togvogner, så må man til en annen avdeling av muséet, nemlig depotet i Acton (vest i London) som huser større og lengre farkoster. Mens hovedmuséet i Covent Garden har åpent hver dag, er det mer begrensede åpningstider i depotet (én helg i måneden for guidede turer; tre helger i året hvis man vil vandre fritt), så hvis man vil besøke sistnevnte så krever det ekstra planlegging (kalender for åpne helger finnes på nettsiden deres).

Muséet arrangerer også gruppeturer til "Hidden London", f.eks. spasérturer i nedlagte undergrunnstunneller, tilfluktsrom, Londons første skyskraper (55 Broadway street), Winston Churchills hemmelige undergrunnsstasjon m.m.

 

10. LONDON ZOO

Først på mitt tolvte London-besøk stakk jeg innom London zoologiske hage, som ligger på nordsiden av Regent's Park. Jeg hadde nemlig vært litt reservert og skeptisk til stedet fordi det ser så lite og ubetydelig ut på kartet. Men gjett om fordommene mine fikk et skudd for baugen i juli 2016. Det tok cirka fire timer før jeg hadde vært gjennom alle avdelingene og kanskje sett halvparten av de 700 artene hagen omfatter. Bredden er stor: Her er både store landdyr (løver, tigre, sjiraffer, isbjørn, gorillaer etc.), små landdyr, sjødyr (i hundrevis av akvarier av ulike størrelser), amfibier, reptiler og en rekke fuglearter. Fotografiet er tatt helt på slutten av besøket mitt (ved noen pelikaner), og jeg hadde blitt litt sliten – dog på en nokså lykkelig måte.

 

9. THE SHARD

Med sine 309 metere og 95 etasjer er The Shard Storbritannias og (inntil Storbritannia er helt utmeldt) EUs høyeste bygning. Den inneholder for det meste kontorer til britiske og internasjonale selskaper, men et hotell (Shangri-La, 34.-52. etasje) og leiligheter (53.-65. etasje) som jeg ikke våger å forestille meg prisen på. I 68.-72. etasje (244 m) har publikum adgang til et observasjonsdekk med en uovertruffen utsikt over London: Her kommer man drøyt hundre meter høyere opp i luften enn obsevasjonshjulet London Eye. Mat og drikke er tilgjengelig (inkludert champagne), men svindyrt. Hvis man bare drar opp dit for å observere slipper man unna med £ 21,50 (dersom man forhåndsbestiller; hvis ikke: £ 30,95) (tallene er 2018-priser). For ordens skyld: Etasje 73-95 utgjøres av selve spiret.

 

Foto: Museum of London

8. MUSEUM OF LONDON

Navnet på muséet sier akkurat slik det er. Dette er selveste bymuséet. Det konsentrerer seg kun om London og dets historie, med mest fokus på arkeologi, arkitektur og sosialt liv. Selve museumsbygget er grått og kjedelig og ligger i et stygt strøk rett nord for St. Paul-katedralen, men det glemmer jeg fort i de to-tre timene jeg bruker der inne. Muséet har også en anbefalingsverdig avdeling i Docklands som har hovedfokus på Londons havneliv opp gjennom mannsaldrene.

 

7. BRITISH MUSEUM

Dette er noe av det nærmeste man kommer et verdensmuseum. Åtte millioner objekter fordelt på 75 000 m2 og 94 gallerier – med fokus på verdens kulturer før og nå. Her trenger man å sette av en hel uke skal man få med seg alt på en forsvarlig måte. British Museum er Storbritannias største museum og kanskje verdens største, alt ettersom hvordan man måler. Og det beste av alt: Det er gratis! De 94 galleriene er igjen delt inn i avdelinger (departments), som hver konsentrerer seg om ulike deler av verden ("Department of Ancient Egypt and Sudan", "Department of Greece and Rome" osv.) og ulike typer artefakter ("Department of Prints and Drawings", "Department of Coins and Medals m.fl.). Joda, her er det ingen problem å slå i hjel en time eller trettitre.

 

6. TATE MODERN

Jeg synes moderne kunst er mer eggende og inspirerende enn klassisk kunst, og i et nedlagt kraftverk på sørbredden av Thames kan jeg egge meg i timesvis med alskens moderne malerier, grafikker, fotografier og installasjoner. Størstedelen av kunstgalleriet inneholder mer eller mindre permanente utstillinger og har gratis inngang, mens hvis man skal kose seg meg en temporær utstilling, må man punge ut med et par tiere. Og en sjelden gang foregår det spesielle begivenheter her. I 2017 presenterte den tyske kunstneren Wolfgang Tillmans samtlige 30 spor som utgjør poplåta "It's a sin" (Pet Shop Boys-hiten fra 1987) lag for lag – noe som tok 2 timer, 34 minutter og 39 sekunder; mens i 2013 spilte Kraftwerk konsert i den store turbinhallen. Kraftwerk som spiller i et kraftverk – get it?

Forøvrig: Øverst i bygningen ligger det en kafé med flott utsikt mot Thames og dens nordlige bredde – med St. Paul-katedralen som det fokale hovedpunkt.

 

Foto: Science Museum (London)

5. SCIENCE MUSEUM

Nok et gigantisk byggverk som rommer masse interessante saker – i dette tilfelle i teknologiens og forskningens navn. Man kan gå seg litt vill (det er litt uoversiktelig der inne, men man får mye vitenskap for penga her. Eller det vil si: Det er gratis. Av de over 300 000 gjenstandene som er utstilt her, finner man bl.a. Enigma-maskinen (bildet), kommandomodulen til Apollo 10; verdens første regnemaskin; verdens eldste overlevende lokomotiv ("Puffing Billy"), et annet berømt lokomotiv: Stephenson's Rocket; den første jetmotoren; diverse flymodeller; husholdningsmaskiner (vaskemaskinens historie m.m.); romdrakter; klokker; medisinske redskaper (deriblant prevensjonens historie); Crick & Watsons DNA-modell fra 1953 og mye mye mer. Muséet får i gjennomsnitt 9000 besøkende hver dag, så for å "beat the crowd" bruker jeg å møte opp ved åpningstid kl. 1000.

 

Foto: Natural History Museum (London)

4. NATURAL HISTORY MUSEUM

Rett sør for Hyde Park, ved South Kensington t-banestasjon og vegg i vegg med Science Museum, ligger en praktfull bygning (hvis ankomst og entré inn hovedinngangen er en attraksjon i seg selv) som huser Natural History Museum – den fremste av gratispakkene som London har sjenket publikum. Muséet forteller verdens geologiske, botaniske og zoologiske historie. Her finnes alt fra fullstørrelse-modeller av dinosaurer; via stein- og mineralkolleksjoner, insektskolleksjoner og jordskjelvsimulatorer - til modeller av eksisterende dyrearter på jordkloden. Muséet har også en astronomisk avdeling for de som synes at the world is not enough. Dinosauravdelingen er utvilsomt muséets mest populære avdeling, så er man interessert i paleontologi og ønsker å unngå å måtte stå i en fiskestim her, så gjelder det å ankomme muséet til dets åpningstid – som i likhet med Science Museum, er kl. 1000.

 

3. LOFTUS ROAD

Siden 1988 har jeg vært tilhenger av fotballklubben Queens Park Rangers. Det året var QPR det beste laget i London og det femte beste i England (etter Liverpool, Manchester United, Nottingham Forest og Everton). 16 år senere var klubben i nivå 3 (League One), og jeg debuterte som betalende tilskuer på Loftus Road Stadium i 3-2-seieren over Port Vale (2. mars 2004). Siden da har jeg gjestet stadion ytterligere åtte ganger – med seier mot Preston North End, Blackpool, Scunthorpe United og Newcastle United; uavgjort mot Wolverhampton Wanderers og Everton; og tap mot West Bromwich Albion og Manchester United som resultater.

Det har nå begynt å gå opp for meg hvor fjollete det egentlig er å være tilhenger av en engelsk fotballklubb, så jeg tviler på om jeg gidder å gå på flere kamper på øya over dammen. Men det var ganske morsomt den perioden min hjernevask (skapt på 80-tallet av NRK og Tippekampen) varte, og jeg synes stemningen på den intime Loftus Road Stadium i området Shepherd's Bush, er god og intens. Støynivået der er fem ganger høyere enn på Lerkendal stadion til tross for at sistnevnte tar flere tilskuere.

 

2. “SUBURBIA” (DRABANTBYENE, FORSTEDENE M.M.)

"Suburbia" er ikke bare tittelen en Pet Shop Boys-låt fra 1986, men også betegnelsen på drabantbyer og forsteder tilknyttet storbyer – i dette tilfellet London, naturligvis. Som jeg nevnte i introen, har jeg vært i London tolv ganger per dags dato, og selv om Londons tre mest sentrale kommuner (City of London, Westminster og Kensington & Chelsea) har mye spennende å by på, og jeg trives veldig godt der, så trives jeg minst like godt utenfor de typiske turiststrøkene, det vil si der hvor folk bor, handler på sine lokale dagligvarebutikker, går på skole; går til lege; går til sin lokale pub, bedriver kriminalitet osv. Her ute kan jeg sanse og observere et mer ekte og autentisk London. Jeg liker å ta t-banen fra sentrum til mer eller mindre tilfeldig valgte boligstrøk (residential areas) rundtomkring i de 30 kommunene som omkranser de tre nevnte turistkommunene. Noen ganger, hvis været er fint, spaserer jeg fra den valgte utkantskommunen og inn til sentrum.

Barnet, Camden, Islington, Hammersmith and Fulham, Southwark, Greenwich, Lewisham, Merton, Kingston og Richmond er de ikke-sentrale kommunene jeg har frekventert mest de gangene jeg besøkt London; og jeg har kanskje besøkt cirka halvparten av de 33 kommunene London består av. Så jeg har ennå mye utforskning og vandring å se fram til. Ettersom t-banen er den mest effektive og beleilige måten å reise i London på, og ettersom 90 % av t-banenettet befinner seg nord for Thames, så er det kanskje ikke så rart at det er de nordlige suburbs jeg har vandret mest i. Men jeg skal i fremtiden forsøke å tvinge meg til å bruke busser, trikker og tog slik at jeg i større grad også får utforske de sørlige kommunene. Et mål må jo selvsagt være å ha satt mine føtter i samtlige London-kommuner før jeg dør. Er jeg heldig, blir også London snart bitt av kommunesammenslåingssyken som herjer Norge for tiden, slik at det blir lettere å nå målet.

 

1. LONDON UNDERGROUND

Navnet er misvisende: 55 % av London Underground er faktisk overground. But anyway... Siden pjokkestadiet har jeg vært fascinert av offentlige transportmidler. Jeg ble aller først hekta på Trondheims trikker og busser, og etterhvert utvidet jeg horisonten til båt- og fergeruter på Helgeland; danskebåten, tyskebåten, svenskebåten og finskebåten; samt Nordlandsbanen og Dovrebanen. Selv om jeg ikke kan svømme og hadde vannskrekk i barndommen, trives jeg aller best til sjøs – det vil si på store fartøy – og jeg ser frem til cruise i Karibia når jeg blir pensjonist. Men også når det går på skinner trives jeg godt, eksemplifisert av interrail i 2001 og den transsibirske/-mongolske jernbanen i 2014 – og ikke minst tunnelbanesystemet i London: London Underground.

Å forflytte meg i London ved hjelp av byens busser, trikker og tog er litt forvirrende (men jeg har kanskje ikke giddet å bruke mye innsats på finne ut av det, må jeg kanskje innrømme). Derimot er t-bane-systemet fornøyelig lett å bruke – mye takket være min navnebror Henry Charles Beck som i 1931 introduserte det t-bane-kartet som London er blitt så kjent for – og som etterhvert har spredt seg til andre byer verden over. Kartet er geografisk upresist (som var meningen fra Becks side), men viser på en svært skjematisk og oversiktelig måte hvordan man skal forflytte seg fra A til B og hvor hver av de elleve t-bane-linjene har hver sin farge.

Hvordan kan min fascinasjon av å reise i tunneller forklares? For det første: Det er alltid spennende å finne ut hva som møter meg idet jeg kommer tilbake til bakkenivå. Når jeg reiser overground (buss, båt, tog, trikk osv.), ser jeg hele den topografiske prosessen. Jeg orienterer meg kontinuerlig om hvor jeg befinner meg geografisk, og det ligger ikke særlig spenning i luften når jeg stiger av farkosten. Med tunnelbane mister jeg den geografiske oversikten, og hver gang jeg reiser til en stasjon jeg aldri har reist til tidligere, får jeg en følelse av miste kontroll ("Hvor er jeg hen?", "Hvor er nord?", "Hvor er sør"?, "Hvilken vei skal jeg gå?") – noe som er morsomt ettersom jeg vet at jeg snart kommer til å gjenvinne kontrollen.

For det andre synes jeg det er morsomt å se på mennesker inne i togsettene. Når det ikke er noe landskap å se ut av vinduene, blir jeg tvunget til å se på folk, noe som er akseptert (men ikke finn på å prate med folk!), og det er vel unødvendig å si at det er massevis av spennende mennesketyper å observere. Og for hvert menneske jeg velger å observere, dikter jeg opp historier om det: om dets barndom, skolegang, yrke og seksuelle preferanser – bare for å nevne noen aspekter.

London Underground består av elleve linjer. Jeg har reist med alle, men Circle Line er utvilsomt den jeg har reist mest med. Det er jo rett og slett fordi den i sin helhet opererer i bykjernen og går i en loop. Her kan man sitte hele dagen uten å stige av (noe jeg ikke har gjort). Jubilee Line er kanskje den mest spennende å reise med da den er den nyeste linjen og går aller dypest. Northern Line og Waterloo & City Line er de to eneste linjene jeg har reist med i sin helhet fra endestasjon til endestasjon. Når det gjelder den sistnevnte, er ikke det så imponerende da den inneholder kun to stasjoner (Waterloo og Bank). Men med Northern Line har jeg både reist til den nordlige (High Barnet) og sørlige enden (Morden) og utforsket boligstrøkene rundt disse stasjonene.

I tillegg til de elleve t-banelinjene, må også Docklands Light Railway (DLR) nevnes ettersom den er integrert i t-banekartet. Den går hovedsaklig overground og skiller seg ut ved at den er helautomatisk og førerløs, så her er det fascinerende å sitte lengst foran og late som man er sjåfør. Denne dekker Greenwich, Docklands, Stratford og andre områder i Øst-London.

Oppsummert: London Underground er det aller beste med London synes jeg, og den er den eneste attraksjonen på topp 15-lista som jeg benytter hver dag jeg er i London. Så noe av det første jeg gjør når jeg ankommer byen, er å skaffe til veie en periodebillett (Oyster Card) hvor jeg kan kjøre så mye t-bane jeg vil under oppholdet mitt. T-bane er spennende og morsomt. Flere kommuner enn Oslo burde få opp øynene for denne transportmåten. Noe for Trondheim og Sør-Varanger?

 

Denne lista ble opprinnelig publisert på min forrige (og nå nedlagte) hjemmeside 16.–30. mai 2018. Den ble republisert på denne hjemmesiden 16.–30. juni 2019 med gjennomsnittlig én plassering per døgn.