Topp 50 musikkartister

Det finnes ingen aktivitet jeg bruker mer av den våkne fritiden min på enn å lytte til musikk. Dette betyr med andre ord at musikk er min primære kunstkilde og virkelighetsflukt. Jeg kunne skrevet mang en hyllest til musikklyttingens gleder, men jeg nøyer meg med å ære de 50 musikkartistene (det være seg soloartister, duoer og band) som har betydd mest for meg i løpet av den halve mannsalderen jeg har levd. Det har jeg tenkt å gjøre med denne topp 50-lista.

Ettersom jeg bruker hele livet mitt som tidsspenn og målestokk, så er det i denne listas natur at den vil domineres av godt etablerte artister og band – de aller fleste av dem med albumdebut i forrige årtusen. (Kanskje kommer jeg med en liste over mine favoritt-post-2000-debuterende artister i halvfjern fremtid.)

 

 

50. AIR

Ved kun å forholde seg til bandnavnet, skulle man kanskje tro at Air bedriver luftig og lett musikk; ja, nærmest easy-listening. Og det stemmer. Jean-Benoît Dunckel (f. 1969) og Nicolas Godin (f. 1969) serverer oss rolig, reflektert og drømmende musikk - stort sett lite egnet for clubbing på et dansegulv (det måtte i så fall være klinedans). En internettmyte går ut på at bokstavene i bandnavnet står for "amour", "imagination" og "rêve" (kjærlighet, fantasi og drøm). Selv om Godin avviser at Air er et akronym, så er disse tre ordene svært dekkende og beskrivende for den musikken de har gitt ut siden singledebuten i 1995.

Albumdebuten kom i 1998 med "Moon Safari", og det er den som er hovedskylda for at jeg har lagt min elsk på denne duoen fra Versailles i Paris. "Moon Safari" (som forøvrig har sin velfortjente plass i musikkbibelen "1001 album du må høre før du dør") er noe helt for seg selv med sine delikate og kosmiske lydbilder forårsaket av en herlig velbalansert miks av analoge synthesizere, vocodere, bassgitarer, strykere og messingblåsere. De påfølgende albumene har sine flotte øyeblikk, men få kommer i nærheten av denne bautaen i populærmusikkens historie, og da spesielt i avdelingen chillout-musikk.

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

49. ERASURE

Keyboardist Vince Clarke (f. 1960) var opprinnelig hovedhjernen i Depeche Mode, men det ble bare med ett album med Martin Gore & Co. Så startet han Yazoo sammen med Allison Moyet, og her ble resultatet to album. Så satte han inn en annonse i magasinet Melody Maker hvor han søkte etter en vokalist til et nytt musikalsk prosjekt. Vince Clarke-fan Andy Bell (f. 1964) fikk jobben og sammen ble de til Erasure som siden 1985 har laget popmusikk av den aller mest skamløse sorten.

Med Erasure får man mye rendyrket pop for pengene. Her er det mye hjerte og smerte og I-love-yous. Tekstene kan noen ganger bli litt for søtladne og fjortisaktige etter min smak, men når de kombinerer dem med uimotståelige hooks og melodilinjer, så blir totalresultatet fascinerende likevel. Mitt forhold til Erasure startet ganske anstrengt. Jeg oppdaget dem nemlig i 1992 da de ga ut EP-en "Abba-esque", en radbrekking av fire Abba-låter. Jeg har alltid ment at det er bare ett band som kan synge Abba, nemlig Abba (men når sant skal sies, lykkes de ganske greit med “Take a chance on me” med et tillagt rap-parti). I 2017 bestemte jeg meg for å gi dem en ny sjanse i forbindelse med deres besøk i Trondheim (Granåsen Arena) – som oppvarmingsband til Robbie Williams (som jeg kan avsløre ikke er på min topp 50-liste). Da tok jeg et lite dykk ned i materien deres og fant en rekke popperler, spesielt fra 80- og 90-tallet da de hadde sin storhetstid.

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

48. ORBITAL

Av alle artister på topp 50-lista mi, er Orbital de jeg kjenner minst. Det vil si: Jeg har aldri sett dem spille eller snakke og heller ikke sett en eneste musikkvideo. Først nå, i letingen etter et passende bandbilde, vet jeg hvordan de ser ut. Jeg har derimot hørt ganske mye på musikken deres som jeg vil kategorisere som elektronisk, ofte dansbar, noen ganger langsomt oppbyggende og noen ganger rett-på-sak-poppete. Det er likevel de litt lengre komposisjonene, kall dem gjerne en slags progressiv tekno, som skiller Orbital ut fra mengden og som gjør at bandet tiltaler meg. Disse lange sporene (gjerne over 10 minutter i lengde) er ofte repetitive, men på en deilig hypnotisk måte. Og når de underveis stadig putter inn nye småelementer i miksen, så blir det aldri kjedelig. For eksempel er den 24 minutter lange "Out there somewhere?" en ytterst fascinerende elektronisk reise.

Orbital består forøvrig av brødreparet Phil Hartnoll (f. 1964) og Paul Hartnoll (f. 1969). De er fra Kent i Sørøst-England. Albumet "In Sides" (1996) var mitt første møte med musikken deres, men jeg aner ikke hvorfor jeg kjøpte det. Jeg kan ikke huske noen foranledning, og jeg hadde ikke hørt om dem fra før. Ikke kan det være albumcoverets ære at jeg plukket den ut i CD-forretningen, for det er stygt som juling.

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

47. TRAVIS

Travis er et skotsk band, nærmere bestemt fra Glasgow. Det består av vokalist, gitarist, komponist og tekstforfatter Francis Healy (f. 1973); gitarist Andy Dunlop (f. 1972); bassist Douglas Payne (f. 1972) og trommeslager Neil Primrose (f. 1972). De albumdebuterte i 1997 og har til nå gitt ut åtte studioalbum. Jeg oppdaget dem i 2001 da den banjobaserte låta "Sing" runget gjentatte ganger over den norske eteren – med den konsekvens at jeg bestemte meg for å finansiere bandet i form av albumkjøp, både av "The Invisible Band" som "Sing" er hentet fra, og de to foregående albumene. Utover 00-tallet anskaffet jeg meg deres tre neste album, mens på 10-tallet begynte strømmealderen.

Lørdag 27. oktober 2007 var bandet på plass i teltet i Dødens Dal i forbindelse med studentfestivalen Uka i Trondheim, foran 5000 tilskuere inkludert meg (og mine studiekamerater Tore Sveen og Tord Nygård). Der fremførte de låter fra de fem albumene de hadde gitt ut til da; låter som er melodiøse og varme sånn i grenselandet mellom pop og viserock – ikke for hardt og temporikt, men heller ikke for rolig og uengasjerende. En håndfull av låtene har høy allsangfaktor, noe som gjorde konsertopplevelsen ekstra minnerik.

“Den rike manns Coldplay” er en benevnelse som jeg har sett blitt brukt om Travis, hva nå det enn betyr. Jeg har iallfall med selvhørsel hørt at Chris Martin (vokalisten i Coldplay) har oppgitt Travis som en av bandets største inspirasjonskilder da Coldplay albumdebuterte i 2000 (da hadde Travis gitt ut to album). Man kan vel si at de to bandene har noen musikalske likheter, men jeg mener Travis spiller mer jordnært og mindre grandiost enn Coldplay. Eller for å si den på denne måten: Coldplay forsøker å ligne på U2 – det gjør ikke Travis.

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

46. BRUCE SPRINGSTEEN

Det er først og fremst pappa som skal ha skylda for at jeg liker denne rockeren fra New Jersey. Han hadde det med å spille albumet "The River" på bilkassettanlegget tidlig i barndommen min, på våre mange kjøreturer fra slektning til slektning i Finland. Siden har jeg latt meg eksponere jevnt og trutt av "The Boss" og latt meg fascinere av den resolutte energien og melodiøsiteten i rockelåtene hans. Jeg liker aller best de låtene med trøkk i, altså de som er egnet til å rocke foten til når han spiller konsert, men han har også et par rolige juveler i katalogen sin som jeg setter stor pris på. Jeg lar meg også fascinere av tekstene hans, som ofte er politiske og samfunnskritiske, men som noen ganger også handler om opprivende kjærlighets- og familieforhold.

1993 og 2006 er høydepunktene i forholdet mellom Bruce og jeg. I 93 kom han ut med "Streets of Philadelphia" (fra spillefilmen "Philadelphia"), kanskje den beste filmlåta som noensinne er laget; mens i 06 utga han (med et snes medmusikanter) et album spekket av amerikansk tradisjonsmusikk: "We Shall Overcome" – et ytterst fornøyelig album. Selv har jeg sett han i aksjon kun én gang, nemlig på Granåsen Arena i Trondheim, sommeren 2016. Jeg ble imponert over utholdenheten til 66-åringen. Utrolig at han klarer å spille sammenhengende i tre timer uten å vise tomhet av ork - og med stadig smilende fjes - og med stadig god kommunikasjon med publikum. Det er kjempehyggelig å se at han inviterer folk fra publikum opp på scenen for å synge med eller å spille trommer sammen med trommisen. Bruce er en folkelig men beskjeden kar som er lett å bli glad i. Også Bruce Springsteen-fans er trivelige folk. Jeg sender herved en hilsen til Jan Helge i Træna! Og pappa, selvfølgelig!

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

Foto: Frode Dahl (@ Slottsfjell 2016)

Foto: Frode Dahl (@ Slottsfjell 2016)

45. SEIGMEN

Seigmen består Kim Ljung (f. 1971; bass), Alex Møklebust (f. 1971; vokal); Noralf Ronthi (f. 1967; trommer); Marius Roth (f. 1972; gitar) og Sverre Økshoff (f. 1971; gitar). Bandet fra Tønsberg spiller, ifølge Wikipedia, goth- og industripreget rock – og de representerer den tyngste yttergrensen i min musikksmak. Mer far-out enn Seigmen er jeg ikke villig til å gå, for da blir det for bråkete for meg. Så da har jeg avslørt at det ikke kommer mange metalband lenger opp på topp 50-lista mi. Seigmen er innenfor min toleransegrense først og fremst på grunn av kombinasjonen av det melodiøse, monumentale og mystiske. I tillegg er det, i motsetning til tyngre metal, mulig å høre hva som synges. Stort sett, iallfall. Men uten at det hjelper så mye, for det meste av tekstene deres er ganske enigmatiske.

Igjen kan jeg takke korporal Hansen (én av de fem jeg delte rom med under førstegangstjenesten i Porsangmoen 1995/96), for å ha brakt meg kjennskap til Seigmen. Albumet "Metropolis" sto på repeat på CD-spilleren store deler av den kalde vinteren. Seigmens tolkning av deLillos' "Hjernen er alene" (med strykearrangement av "kineseren" Baard Slagsvold (se #39)) runget også ganske ofte i gangene på kasernen Gagga. I tillegg har jeg vært så heldig å oppleve bandet spille konsert. Ikke bare én, men to ganger: På Slottsfjell i Tønsberg 13. juli 2016 (sammen med mine venner Tore Sveen og Juan Martinez) – og i Barentshallen på mitt bosted Hesseng, 2. september 2017 (i forbindelse med Grenseløsfestivalen). Illustrasjonsfotoet, knipset av meg, er fra førstnevnte konsert.

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

44. DE LILLOS

Den mest stabile sammensetningen av deLillos ser foreløpig ut til å være Lars Lillo-Stenberg (f. 1962) (hovedvokalist, gitarist, hovedkomponist og hovedtekstforfatter), Lars Fredrik Beckstrøm (f. 1960) (vokalist, bassist, komponist og tekstforfatter), Lars Lundevall (f. 1970) (gitarist) og Øystein Paasche (f. 1963) (trommeslager). DeLillos besto av disse fire i perioden 1992-2005 samt siden 2013. Rune Lindstrøm (f. 1963) (trommeslager) bør vel nevnes i denne namedropping-sekvensen. Han var nemlig en del av originaltrioen, men var borte fra bandet i 20 år (1985-2005) for blant annet å bli munk i Hare Krishna-bevegelsen. I 2005 var han tilbake i bandet igjen, iallfall fram til 2013.

Grunnen til at jeg liker dette Oslo-bandet er kombinasjonen Lars Lillo-Stenbergs karakteristiske kastratstemme, fine melodilinjer og tekster som varierer mellom å være gripende, morsomme, absurde og uventede (noen ganger i én og samme sang). Det er de absurde – ja, kall det gjerne modernistiske – elementene i tekstene som gjør deLillos spesiell i mine ører og som jeg vil huske dem best for. "Hjernen er alene", "Balladen om Kåre og Nelly", "Kokken Tor", "Tøff i pyjamas" og "S'il vous plait" er kanskje de mest kjente eksemplene på deres modernistiske diktning. Men så er de også flinke til å spille på nostalgiske og idylliske strenger i låter som "Neste sommer", "Tyve-null-tre", "Da tier'n var gul" og "Smak av honning". Og så var det denne bittersøtheten, da: "Glemte minner", "Min beibi dro avsted" og "Nei, ikke gjør det" er alle kjente eksempler på hvordan de beskriver problematiske forhold til det motsatte kjønn.

Jeg har hatt gleden av å se og høre bandet live to ganger: 14. august 2014 på den intime Byscenen i Trondheim – og 17. februar 2016 på like intime Ofelas Arena i Kirkenes. Jeg husker svært lite av den sistnevnte konserten fordi jeg var nokså sterkt påvirket av etanolske substanser, men konserten i Trondheim var veldig trivelig.

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

43. SUNSCREEM

Sunscreem er et band fra Essex, Londons nabofylke i nordøst, nærmere bestemt Chelmsford, nabobyen til Braintree hvor The Prodigy kommer fra. Både The Prodigy og Sunscreem hadde sin storhetstid på dansearenaene rundt omkring i Storbritannia og resten av Europa på 1990-tallet. Begge var gjengangere på tiårets ravescene – og begge var faste plakatnavn i den kortlevde ravefestivalen Hyperstate i Oslo Spektrum, hvor unge hvitkledte mennesker med glødekjepper (glowsticks) møttes for å rocke foten mer eller mindre påvirket av diverse kjemiske substanser – det vil si: dersom de klarte å passere hinderet kalt politi. Både The Prodigy og Sunscreem bedrev EDM, elektronisk dansemusikk, men på hver sin side av den kommersielle “hardhetsskalaen”, kan man si: Førstnevnte var jo kjent for sin hardtslående og nokså kompromissløse stil, mens Sunscreem satset på en mer mild og snill EDM. En vesentlig likhet mellom bandene var at de sørget for å lage et par-tre radiovennlige låter i forbindelse med hver albuminnspilling, sånn at de tjente sine pund både fra platekjøpende popjunkier og danseglade EDM-avhengige.

I gullalderen var Sunscreem en kvintett bestående av Paul Carnell, Robert Fricker, Darren Woodford, Sean Wright og sist, men ikke minst – gruppas hovedvokalist og frontfigur – Lucia Holm (halvt engelsk, halvt finlandssvensk). Jeg fikk bandet for øret da jeg lyttet til “Ukeslutt” (Dagsnytt-redaksjonens lørdagsmagasin) på NRK P1 en lørdag mellom kl. 1230 og 1330, våren 1996, mens jeg gjorde kjøkkentjeneste i befalsmessa på Porsangmoen, 18 km sør for Lakselv i Finnmark. Låta som Dagsnytt-redaksjonen valgte å spille i pausen mellom to reportasjer, var “Secrets”, den fjerde singelen fra Sunscreems andre album, “Change or Die” (1996). Jeg fant låta særs fengende. Senere samme dag leste jeg i Dagbladet og Verdens Gang, hvor begge musikkanmelderne hadde gitt albumet terningkast 6.

Jeg var en pop- og EDM-junkie allerede i 1996, så etter å ha lest anmeldelsene av “Change or Die” i hovedstadspressen og hørt den fengende “Secrets” på riksradio, så måtte jeg jo selvsagt ut og rekvirere et eksemplar av albumet. Dessverre var ikke albumversjonen av “Secrets” like catchy som radioversjonen, så jeg måtte også kjøpe singelen. Heldigvis var de andre sporene på albumet av meget høy kvalitet, så jeg konkluderte fort med at dagpengene var godt investerte.

Sunscreem døde med ravekulturen mot slutten av 1990-tallet, men i 2015 gjorde de et overraskende comeback (riktignok redusert til trioen Carnell/Holm/Woodford) med albumet “Sweet Life” som fikk hyggelige anmeldelser av de musikkpublikasjonene som gadd å bry seg.

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

42. DEPECHE MODE

Mørk lengsel, mørk kjærlighet, mørk livsførsel, mørk feiring. Det er mye mørk materie i Depeche Modes tekster, og alt innhylles i maskinsynthbaserte melodier. Som oftest skarpe og resolutte anslag på klaviaturet, ikke så mye myke og sensuelle. Det vil si: Etter tusenårsskiftet har de blitt langt mer soft, så soft at de har blitt kjedelige å høre på. Så godt som all output etter 2000 er et eneste langt gjesp etter min mening. Men det kan jeg se gjennom fingrene på all den tid de lagde brilliant synthpop på 1980- og 1990-tallet.

Det hele startet riktignok ganske lystig: Vincent Clarke (f. 1960) var Depeche Modes første låtskriver, og han fokuserte på muntre melodier samt småmorsomme og ironiske tekster. Men umiddelbart etter debutalbumet, forsvant Clarke for å danne Yazoo og senere Erasure (se plass #49), og Martin Gore (f. 1961) overtok rollen som sangsnekker, og han hadde et langt mer dystrere syn på de sentrale tingene her i livet – og soundet ble deretter. David Gahan (f. 1962) ble satt til å synge Gores tekster. Andy Fletcher (f. 1961) er fjerde- og sistemann i originalbesetningen (anno debutalbumet i 1981), mens Alan Wilder (f. 1959) kom inn på laget ett år etter at Clarke hadde sagt adjø. Wilder forlot Depeche Mode i 1995, og i dag er bandet trioen Fletcher/Gahan/Gore.

Mitt første Depeche Mode-minne er fra sommeren 1986. Jeg ferierte hos tanta mi i Træna, og "A question of lust" (forøvrig én av få sanger sunget av Martin Gore) gjorde det bra i radioprogrammet "Ti i skuddet", og jeg syntes og synes at den er fin. Ved årtusenskiftet gikk jeg til offentlig anskaffelse av samleplata "The Singles 86/98" etter å ha tyvlyttet på min daværende samboer Trond Rypdals eksemplar av utgivelsen. Dette var kule saker, tenkte jeg sikkert da. Synd at de ble så traurige og fantasiløse etter dette.

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

41. JOKKE & VALENTINERNE

DeLillos (plass #44) og Jokke & Valentinerne har iallfall to ting til felles: Begge bandene har sitt opphav i Oslo, og begge albumdebuterte i 1986. Forskjellene ligger blant annet i musikken: Jokke & Co. lagde en mer rockete, rufsete og rølpete musikk enn deLillos. Men tekstene avslørte en mer betydelig forskjell: deLillos synger om middelklasseproblemer, mens Jokke sang om den absolutte underklasse: narkomane, alkoholmisbrukere og hjemløse. Selv sverget vokalist, gitarist og låtskriver Joachim Nielsen (1964-2000) til alkohol og heroin, og det var det sistnevnte som til slutt tok knekken på ham. Etter Jokkes tragiske bortgang, fant gitarist/bassist Petter Pogo (f. 1963) og trommeslager May-Irene Aasen (f. 1963) ut at det ikke var noen vits i å forsette som band uten dets frontfigur – noe sikkert Håkon Torgersen (f. 1958, bandets bassist på de tre første albumene (av fem)) ville vært enig i dersom han fremdeles hadde vært i bandet på det tidspunktet.

Jeg oppdaget bandet under førstegangstjenesten i Porsangmoen i 1995/96. Korporal Hansen (fra Bergen), én av de fem jeg delte rom med, var en svoren Jokke-fan og satte rett som det var ett av bandets fem studioalbum på CD-snurreren. Jeg ble ganske fort begeistret over den fengende rølperocken med beintøffe og ærlige tekster om livet i rusmisbruk og paranoia, men også tekster om kameratskap, samhold og samliv. Selv om tekstene beskriver en bunnløs elendighet, er det ofte vanskelig å unngå å trekke på smilebåndet når Jokke synger om Goggen, Knugern, Kleggen, Hr. Smith og de andre gutta. Selv om bandet kun ga ut fem studioalbum, ble det en del av Rockheim Hall of Fame-famlien i 2011 (samtidig som A-ha, Åge Aleksandersen, Alf Prøysen og Wenche Myhre).

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

40. SECRET GARDEN

Denne musikken må tas inn i små mengder, maks én time per måned. Dette fordi det kan bli for mye av det vakre. Komponisten, pianisten, keyboardisten og sørlendingen Rolf Løvland (f. 1955) har en utrolig velutviklet sans for det vakre, en sans han får utnyttet til det fulle sammen med den irske fiolinisten Fionnuala Sherry (f. 1962). Debutalbumet "Songs from a Secret Garden" (1995) er svært vakker, men likevel ensformig og formelbasert. Men på de påfølgende albumene har de vært mer løsslupne og varierte ved bl.a. å invitere en rekke gjesteinstrumentalister, gjestevokalister og gjestekorister.

Rolv Løvland er ansvarlig for to megahits gjennom Secret Garden, og Eurovision Song Contest-vinneren "Nocturne" (1995) er den minste av dem. Den største megahiten, som han lever fett på, er "You raise me up". Den ble originalt utgitt på Secret Gardens fjerde album ("Once in a red moon", 2002), men det var først da Josh Groban plukket den opp i 2003 – for ikke å snakke om Westlife i 2005 – at populariteten tok helt av. I episoden om "You raise me up" i NRK-serien "Hitlåtens historie", hevder Løvland at det eksisterer minst 500 innspilte versjoner av låta, noe som gjør at både han og tekstforfatter Brendan Graham er sikret napoleonskake til kaffen resten av livet.

Men Secret Garden har mer på lager enn de to overnevnte låter. Hver lille låt er et lite stykke poesi, ofte rystende vakkert. Men som jeg var inne på: Noen ganger blir det for klissete, pompøst og svulstig – spesielt i store inntak. Noen vil nok kritisere Secret Garden for tekstene (som den irske forfatteren Brendan Graham er hovedansvarlig for) som nesten utelukkende handler om fred, kjærlighet og andre fine ting med tilværelsen; noen ganger om sorg etter å ha mistet noen man er glad i; men aldri om mørkere sider ved kjærligheten som sjalusi, samlivsbrudd eller kommunikasjonsproblemer. Og nesten utelukkende er kjærlighetstekstene hyllester til etablerte forhold, sjelden om forelskelsen og spenningen som leder til et forhold. Men begrenset tekstunivers til tross (det er jo ikke tekstene som har dratt meg til Secret Garden): Jeg er – sånn maks én time i måneden – veldig svak for melodiene. Smart skrevet og tangentisert av Rolf og strøkent strøket av Fionnuala.

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

39. TRE SMÅ KINESERE

Det som skiller dette trønderrock-bandet fra de fleste andre trønderrock-band, et at de faktisk synger om og til trøndere. Eller mer presist: trondhjemmere. Referansene til steder i Trondheim er mange, og min lengsel til byen blir ikke akkurat svekket når jeg hører Ulf Risnes (f. 1960) synge om barndom, oppvekst, kjærlighet og sosiale problemer i byen med sin ultratrondhjemske dialekt. Foruten Risnes (vokalist, gitarist og låtskriver – fra Havstein på Byåsen), består originalmannskapet av Øystein Hegge (f. 1961; piano og trekkspill; fra Charlottenlund) og Baard Slagsvold (f. 1963; kontrabass). Sistnevnte er riktignok fra Elverum, men vi får ha ham tilgitt. Disse tre utgjorde kineserne i 1989-2003. Nå har både Øystein og Baard sluttet, og ifølge bandets hjemmeside er de nå blitt fem små kinesere: Ulf Risnes, Truls Waagø, Dag Erik Oksvold, Lars Lien og Erik Øien.

Jeg kan med stolthet si at jeg har vært med på å prege ett av albumene deres, nemlig samlealbumet "De aller beste fra Tre Små Kinesere" (2002). I forkant av utgivelsen, ba nemlig kineserne fansen om å komme med begrunnete forslag til låter som burde være med på plata. Jeg skrev inn og ønsket meg "Bare på film" (1992) med den begrunnelsen at låta var vanskelig å få kjøpt på CD (den ble aldri sluppet på noen studioalbum, bare på en forlengst utsolgt single) og selvsagt at den var veldig fengende og kul. Kineserne tok mitt ønske til følge, og de sendte meg en Tre Små Kinesere-t-skjorte som takk for hjelpen.

Tre Små Kinesere fengte meg best på 1990-tallet. Etter årtusenskiftet har Ulf Risnes sine tekster i stadig større grad handlet om det å være pappa, og da føler jeg ikke lenger at kineserne synger til meg. Og musikken blir ikke helt den samme når 2/3 av originalbesetningen er byttet ut. Men det var moro så lenge det varte. PS! 23. juni 2018 fikk jeg endelig gleden av å se dem i konsertssituasjon, nemlig i Borggården utenfor Nidarosdomen, i anledning deres 30-årsjubileum som band. Da fikk jeg først oppleve originalbesetningen fremføre debutalbumet “365 fri” (1990) i sin helhet, og deretter overtok de nåværende kineserne og spilte de andre hitsene. En koselig stund, det.

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

38. MORTEN ABEL

Morten Abel Knutsen (f. 1962) er en rogalending som er født og oppvokst i Bodø og ansvarlig for ett av de aller beste albumene som er laget av en norsk artist, nemlig "Here We Go Then, You and I" (1999). Det var nettopp det albumet som sto på CD-spilleren da jeg en vårdag i 2000 kom hjem til kollektivet i Nyheimsveien 51 i Jakobsli, hvor jeg det året bodde med Trond Rypdal og fem jenter. Stua var tom, men stereoanlegget sto på for fullt, og det var albumets siste spor (en remiks av "Tulipz") som sto på play. Jeg ble straks fascinert, og siden har jeg vært Morten Abel-fan.

Dessverre har jeg aldri opplevd ham i levende live, verken soloartisten eller noen av bandene han er medlem i, dvs. Mods, The September When og Peltz. Men jeg får håpe han holder på i noen år til slik at våre veier kan krysses. Jeg har en mistanke om at det blir en fin opplevelse. Morten Abel lager catchy og melodiøs popmusikk, ofte med det følelsesmessige lille ekstra. Tekstene handler selvsagt om kjærlighet, men også om andre mer eller mindre alvorlige ting i livet. Noen ganger er han morsom, noen ganger er han trist, men han treffer stort sett alltid spikeren på hodet. På de to siste albumene har han begynt å synge på norsk igjen (slik han gjorde i Mods), noe jeg fremdeles må få tid til å venne meg til. Jeg liker helt klart hans engelskspråklige output best.

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

37. DEEP FOREST

Deep Forest er historien om to sosialantropologer som ble musikere: Eric Mouquet (f. 1960) og Michel Sanchez (f. 1957) har bakgrunn ved universitetet i Lille, og i 1992 forbløffet de ganske mange med sitt selvtitulerte debutalbum. Lydopptak av lokal folkemusikk i det sentrale Afrika samt Salomonøyene i Oseania blandes med vestlige poprytmer – og vipps har man en suksessoppskrift, iallfall hvis man befinner seg i begynnelsen av 1990-tallet da denne typen musikk omfavnes av både musikkritikere og musikkpublikum. Debutalbumet ble en salgssuksess og debutsingelen "Sweet lullaby" ble en radiosuksess.

Oppfølgeralbumet "Bohême" (1995) ble en enda større suksess (med den ledsagende singelen "Marta's song"), og albumet vant Grammy Award for "Best world music album of the year". Og det var nettopp gjennom dette albumet at jeg ble romantisk involvert i Deep Forests fortryllende verden. På "Bohême" fokuserte Mouquet & Sanchez på folkemusikk fra både det fjerne Østen (Mongolia og Kina) og det nære Østen (Ungarn og Romania), og også her ble tradisjonsmusikken blandet med moderne vestlig sound. Det tredje albumet "Comparsa" (1998) inneholdt den samme miksen, men nå var det geografiske fokuset flyttet til det sørøstlige Afrika (deriblant Madagaskar) samt Latin-Amerika (bl.a. Belize, Cuba og Mexico). På fjerde og siste studioalbumet "Music Detected" (2002) er Deep Forest blitt geografisk ufokuserte, men fortsatt musikalsk fokusert. Etter 2002 forlot Sanchez skuta, og Mouquet har siden båret Deep Forest-navnet alene – og jeg har mistet interessen.

På de 10 årene bandet eksisterte som duo, ga de altså ut kun fire studioalbum samt soundtrack-albumet "Pacifique" som Deep Forest ga ut på tampen av 2000 – med musikk fra den franske spillefilmen "Le Prince du Pacifique". Et bra album som fungerer like så godt som et studioalbum.

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

36. FAITHLESS

I likhet med flere artister på denne topp 50-lista, oppdaget jeg også Faithless under førstegangstjenesten i Porsangmoen, 15 kilometer sør for Lakselv, i perioden fra august 1995 til juli 1996. Men denne gangen skal ikke korporal Hansen ha skylda. Heller ikke noen av de andre fire jeg delte rom med i kaserne Gagga. Min interesse for dette britiske electronica/dance/hiphop/house/pop-bandet ble vekket våren '96 i to bølger: Den første bølgen ble igangsatt av den tyske musikkanalen Viva (den eneste musikkanalen vi hadde tilgjengeleg på kabel-TV inne på kasernen) som spilte musikkvideoen "Insomnia" på repeat, en låt jeg syntes var ytterst fascinerende og helt annerledes enn noe annet jeg hadde hørt til da (og som senere samme år (oktober) omsider ble en nr. 1-hit her hjemme i Norge også). Den andre bølgen var VG og Dagbladets euforiske anmeldelser av debutalbumet "Reverence". Begge instanser konkluderte med terningkast 6, og jeg fant ut at jeg måtte rekvirere mitt eget eksemplar av albumet.

Siden har Rollo (Rowland Armstrong, f. 1966), Sister Bliss (Ayalah Deborah Bentovim, f. 1971) og Maxi Jazz (Maxwell Fraser, f. 1957) sluppet ut ytterligere fem studioalbum, men det ser ut som at 6 blir det endelige nummeret ettersom de annonserte sin oppløsning etter den sjette albumutgivelsen i 2010. Personlig mener jeg det gikk lengre og lengre mellom godbitene etterhvert som nye album ble utgitt, men så smelte de til slutt til med et meget oppløftende finalealbum som bare overgås av de to første. (Forøvrig: På bildet over er Maxi Jazz og Siter Bliss. Tredjemann Rollo er en sjenert type og bruker ikke å stille opp på bandbilder.)

Man kan synes hva man vil om den musikken Faithless har servert på sine seks album, og gudene skal vite at de har fått blandet mottakelse hos kritikerne (med unntak av det unisont genierklærte debutalbumet), men én ting skal man ikke anklage trioen for: nemlig å være ensporet. Den musikalske variasjonen spriker i mange retninger på albumene (i litt for mange retninger, mener noen), og den eneste fellesnevneren man kan gi musikken er at den er basert på elektroniske instrumenter. Personlig liker jeg Faithless best når de trøkker på med de mer dansbare og hypnotiserende komposisjonene sine. Jeg har forresten opplevd dem live én gang, nemlig i Studentersamfundet i Trondheim vinteren 1999 – sammen med Tor Erik Brunsvik. Det var en massiv opplevelse! “This is my church – this is where I heal my hurts”.

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

35. ENIGMA

Hvem er Enigma? Det var det mange som spurte seg i 1990 da debutsingelen "Sadeness" og debutalbumet "MCMXC a.D." kom ut. I CD-heftene sto det at det var en viss Curly M.C. som sto bak den nyskapende musikken, men ingen hadde hørt det navnet før. Et pseudonym laget for anledningen. I dag vil kombinasjonen av gregoriansk munkesang, synthesizerbaserte panfløytemelodier, eggende rytmer og en kvinnestemme som forsøker seg med erotiske stønninger og hviskinger, betraktes som en klisjé (eller "cheesy" som engelsktalende ville ha sagt), men i 1990 var dette ganske så originale og oppsiktsvekkende saker – og ikke minst fengende og stemningsfullt.

Allerede på album nr. 2 forsvant det gregorianske elementet og panfløyta til fordel for mer world music-orientert elektronika; ja, ikke så langt unna det Deep Forest (se #37) gjorde året før med sitt debutalbum, men Enigmas musikk var mørkere og mer stemningsfull enn Deep Forest, og førstnevnte benyttet seg av filosofiske tekster på engelsk. Per dags dato har Enigma gitt ut åtte studioalbum, derav to meget gode, to gode, to middels og to svake.

Jeg ble for alvor kjent med Enigma i 1994 da jeg forelsket meg i låta "Return to innocence" som gjorde det solid på VG-lista den våren med førsteplass tre uker på rad. Albumet "The Cross of Changes" var ett av mine aller første CD-kjøp etter at jeg hadde fått en CD-spiller i 18-årsgave fra mamma, og jeg ble en stor Enigma-fan på 1990-tallet. Jeg lengtet forventingsfullt mot hvert nye albumslipp, men dessverre ble jeg skuffet hver gang. Magien fra de to første albumene er aldri blitt gjenskapt – med unntak av noen gode enkeltlåter her og der.

Hvem er så Enigma? Hvem er denne Curly M.C.? Etterhvert viste det seg at det var tysk-rumeneren Michael Cretu (født (1957), oppvokst og utdannet i Romania) som sto bak pseudonymet. På 1980-tallet var han mest kjent for å produsere og skrive låter til den tyske popstjernen Sandra ("Maria Magdalena", "In the heat of the night" m.fl.). Etterhvert skulle disse to gifte seg (men i skrivende stund er de skilt), og vi kan med ujevne mellomrom høre hennes vokale bidrag på Enigma-albumene. I 2007 ble Enigma Grammy-nominert for albumet "A posteriori" i kategorien "Best newage album of the year". For det er nemlig i grenselandet mellom newage, worldmusic og pop at Enigmas musikk pent og pyntelig har lagt seg i alle dets år.

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

34. THE BEATLES

Mye er sagt og skrevet om George Harrison (1943-2001), John Lennon (1940-1980), Paul McCartney (f. 1942) og Richard Starkey
(f. 1940) – liverpudlene som tok verden med storm på 1960-tallet, en storm som ennå ikke har løyet helt. Det er vanskelig å la være å anerkjenne bandets enorme betydning i verdens populærmusikalske historie og dets innflytelse på dagens rock- og popmusikk. Det som ikke er sagt og skrevet så mye om er hvordan Frode Dahl ble interessert i bandet. Han kan ikke huske når og hvor han hørte de første Beatles-strofene, men det store gjennombruddet kom i tenårene da han flere somre på rad hørte på LP-platene "1962-1966" (a.k.a. "The Red Album") og "1967-1970" (a.k.a. "The Blue Album") hjemme hos sin norsk-finske farmor Margaret Sieppi (f. Beddari) i bygda Sikovuono åtte kilometer nord for tettstedet Inari i Nord-Finland. Og resten er historie – også for Frode Dahl.

Samtidig må det sies, og det er også grunnen til at The Beatles ikke er høyere oppe enn 34. plass på Frodes topp 50-liste (bandet regnes jo universelt å være tidenes beste), at bandet ikke har hatt en gjennomgripende og altoppslukende påvirkning på Frode: Det har vært noen få elskovsstunder, men bortsett fra dem så er Dahls forhold til The Beatles som forholdet til sine søskenbarn: Hyggelige og flotte mennesker, men han besøker dem sjelden. Han har ingen problemer med å anerkjenne at bandet “objektivt sett” er verdens beste.

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

33. DUMDUM BOYS

Dumdum Boys er et rockeband fra Trondheim som startet som Wannskrækk i 1979 (med utgivelsen av den lokale monsterhiten “Æ veit da faen, æ!”) , men som ikke albumdebuterte før 1988 – og da hadde de forlengst skiftet til dagens bandnavn. I dag består Dumdum Boys av hovedlåtskriver og gitarist Kjartan Kristiansen (f. 1963), vokalist Per Øivind "Prepple" Houmb (f. 1964), trommeslager Sola Johnsen (f. 1963) og bassist Aslak Dørum (f. 1964). Sistnevnte overtok bassgitaren fra Persi Iveland (f. 1963) i 1993. Og så må ikke Atle Karlsen (f. 1960) glemmes: Han var bandets keyboardist i 1989-2007.

Jeg tipper at min første kontakt med Dumdum Boys oppsto under "Splitter pine"-feberen som herjet i Norge sommeren 1989 – etterfulgt av spillefilmen "Døden på Oslo S." (1990) hvor den gåtefulle låta "Englefjes" var en gjennomgangsmelodi. Etter det har jeg fulgt bandet via radiobølger sånn trutt og jevnt. I 2001 kjøpte jeg "Schlägers" – et samlealbum som jeg solgte fem år senere for 500 kroner til en Dumdum Boys-kompletist (jeg hadde nemlig kjøpt en spesialutgave med en bonus-CD med sjeldne sanger på). I 2003 så jeg bandet live da de kom til Træna for å holde konsert på den aller første moderne utgaven av Trænafestivalen, mens elleve år senere var både Dumdum Boys og jeg tilstede i Barentshallen på Hesseng i forbindelse med Grenseløsfestivalen 2014.

Jeg må bare innrømme at jeg liker 80- og 90-tallsutgivelsene best. Mye røff og melodiøs rock med garasjesound – og med tekster som ofte trigger hjernen til å tenke litt: "Englefjes" og "En vill en" er begge prakteksempler på Dumdum-låter med høy WTF-faktor. Etter årtusenskiftet har Dumdum Boys og jeg derimot glidd sakte men sikkert fra hverandre: Den musikalske kjemien mellom oss er ikke helt den samme. De lager fremdeles OK musikk, men ingenting kommer opp mot det de lagde i sine glansdager da de var med på å definere norsk rock. De regnes ikke som ett av "De fire store" bandene innenfor norsk rock for ingenting.

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

32. KLAUS SCHULZE

Ironisk nok var det gjennom radioen jeg oppdaget musikken til berlineren Klaus Schulze (f. 1947). Ironisk fordi Schulze lager musikk som er lite egnet for kringkasting, iallfall via mainstream-radiokanaler. Så var det nettopp via en smalere radiokanal, kulturkanalen NRK P2, at min oppdagelse ble gjort sommeren 2005, i Træna kommune. Det skjedde helt tilfeldig: Jeg var i ferd med å tune en TV hos min daværende helgesamboer, og mot slutten av kanalscanningen kom jeg over radiokanalene. På NRK P2 hadde de akkurat da et program om den elektroniske musikkens barndom, et tema som alltid har interessert meg. Men nå snakket de om en artist/komponist som jeg aldri hadde hørt om, nemlig Klaus Schulze.

Etter litt prat om mannen som startet sin musikalske karrière som trommeslager i Tangerine Dream (han var med i debutalbumet deres fra 1969, men ikke lenger), som forlot trommesettet til fordel for elektroniske instrumenter og debuterte som soloartist med albumet "Irrlicht" i 1972; så satte programlederne på komposisjonen "Frank Herbert" fra albumet "X" (1978), som de spilte i sin helhet (10 minutter). Til tross for den flate lyden fra flatskjermens integrerte høytalere, så ble jeg fascinert nok og oppslukt nok til å bestemme meg for å investere tid og penger for å undersøke denne mannens musikk nærmere. Jeg begynte med å kjøpe samle-CD-en "Essential 1972-1993", likte svært godt det jeg hørte, og i løpet av de neste 10 årene hadde jeg skaffet til veie cirka 60 Klaus Schulze-utgivelser, mange av dem i 2CD- og 3CD-pakninger.

Ifølge diskografien på Klaus Schulzes webside, har han pr. 19. juli 2019, gitt ut 85 (!) album, ekskludert samlealbum, men inkludert både de sju albumene han har gitt ut under aliaset Richard Wahnfried, de elleve han har gitt ut sammen med den nå avdøde Pete Namlook (Peter Kuhlmann) og de fem med den australske sangeren Lisa Gerrard. Og det er klart: Når man er så produktiv og kvantitativ som Klaus Schulze har vært siden 1972, så er ikke kvaliteten hele tiden på topp. Jeg innrømmer glatt at 10-20 av de 60 Schulze-albumene jeg har i CD-samlingen min, kommer jeg sannsynligvis aldri til å høre på igjen (iallfall ikke i sin helhet) på grunn av inspirasjonsløs plimping på tangenter og rutinemessig skruing av knotter.

Men noen ganger kommer det gull: Elektroniske mesterverk som jeg kan vende tilbake til mange ganger. Komposisjoner som er intens stemningsfulle, suggerende, hypnotiske og ikke minst langvarige. Og det er nettopp grunnet siste punkt at Klaus Schulzes musikk sjelden blir spilt på radio. I LP-platens tidsalder besto et typisk Klaus Schulze-album av to spor: Ett på side A og ett på side B – normalt 2 x 25 minutters lengde. I CD-platens storhetstid kunne han dra til med enda lengre spor (noen ganger over en time!). Så Schulze-musikk er ikke musikk for den utålmodige – det er musikk for dem som forstår at for å oppnå hypnotisk og suggerende effekt, så må musikken vare betydelig lenger enn tre og et halvt minutt.

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

31. GEORGE MICHAEL

Georgios Kyriacos Panayiotou (1963-2016) ble bare 53 år gammel og ga ut kun fem studioalbum – åtte hvis man regner med de tre Wham!-skivene han ga ut sammen med Andrew Ridgeley, noe ikke jeg gjør. Men det han serverer på de fem albumene er det høy klasse over, spesielt "Faith" (1987) og "Older" (1996). Det førstnevnte: funky, erotisk og lidenskapelig. Det sistnevnte: jazzy, lekkert og sofistikert. "Faith" (låten og albumet) var mitt første ordentlige bekjentskap med denne londoneren med engelsk mor og kypriotisk far. På det tidspunktet var jeg jo forsåvidt kjent med noen Wham!-låter (1982-86), men de gikk stort sett inn det ene øret og ut det andre. Det var med "Faith" at George Michael virkelig fikk vist sin finesse, og jeg har vage men fine minner fra loftet på Kalvskinnet skole i Trondheim, hvor det tre-fire ganger i skoleåret ble arrangert fredagsdisko, og hvor jeg flere ganger saktedanset til "Father figure" (både med og uten dansepartner)

Og tror dere ikke korporal Hansen har hatt en finger med i spillet også her? Min romkamerat under førstegangstjenesten i Porsangmoen 1995/96, klarte ikke bare å få meg til å bli Jokke-fan (se plass #41) og Seigmen-fan (#45), men han klarte å få min George Michael-interesse revitalisert (etter å ha ligget brakk siden 1987). Korporal Hansen satte stadig på albumet "Older" (1996) på CD-spilleren, og jeg ble refascinert. I 1998 kjøpte jeg det doble samlealbumet "Ladies and Gentlemen", hvor den ene CD-en fikk undertittelen "For the heart" og den andre "For the feet". Dette er fremdeles ett av de samlealbumene jeg verdsetter høyest. Skal du bare kjøpe ett fysisk George Michael-produkt i livet ditt, så vil jeg anbefale "Ladies and Gentlemen", både på grunn av det rikholdige utvalget av poplåter og av lekker innpakking og design.

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

30. NEW ORDER

De startet som Joy Division, ga ut to album (1979 og 1980), men så tok vokalist og låtskriver Ian Curtis sitt eget liv i 1980, 23 år gammel. Gitarist Bernard Sumner (f. 1956), bassist Peter Hook (f. 1956) og slagverker Stephen Morris (f. 1957) bestemte seg for å ansette keyboardist Gillian Gilbert (f. 1961) og fortsette den musikalske virksomheten, men under et nytt navn: New Order. Etter litt prøving og testing, overtok Sumner rollen som vokalist, mens bandet i sin helhet skulle stå for låtskrivingen. Konstellasjonen Gilbert/Hook/Morrris/Sumner går over i musikkhistorien som New Orders klassiske line-up, men i 2007 røk Hook uklar med Sumner og forlot bandet. Hook ble erstattet med Tom Chapman (f. 1972). Men allerede i 2001 hadde Phil Cunningham (f. 1974) kommet inn i bildet som vikar for Gilbert. Hun tok nemlig ut mammapermisjon, og den skulle vise seg å vare i 10 år. Da Gilbert kom tilbake i 2011, hadde de ikke hjerte til å sparke vikaren, så siden da har New Order vært en kvintett bestående av Chapman/Cunningham/Gilbert/Morris/Sumner. Bernard Sumner og Stephen Morris er dermed de eneste som har vært med i bandet helt siden starten som Joy Division i 1976.

Nok om bandkonstellasjoner, hva med musikken? Peter Hook var en forkjemper for gitarbasert rock (en forlengelse av hva de drev med som Joy Division), mens Bernard Sumner har alltid ønsket å ta New Order i en mer synthbasert og elektronisk retning. Den kunstneriske uenigheten mellom Hook og Sumner har resultert i en musikalsk spredning i så godt som på alle albumene: Noen rockelåter, noen syntpoplåter, noen blandingslåter. Men likevel har New Order blitt mest kjent som synthpop-band. Sannsynligvis er dette fordi plateselskapet har satset på de mer elektroniske låtene når de har valgt singler fra albumene, antakelig fordi de selger best. Jeg legger ikke skjul på at jeg foretrekker det synthbaserte New Order, og når jeg med jevne mellomrom lytter til bandets musikk, luker jeg bort de mer "bråkete" gitarlåtene – de appellerer ikke til meg. Men selv når New Order lager synthbasert musikk, så er det alltid gitarer og bassgitarer med i lydbildet. Jeg liker New Order aller best når de lager det jeg kaller "gitarbasert synthpop".

Mitt forhold til New Order er ganske ferskt. Jeg hadde selvsagt hørt navnet nevnt i noen tiår, men først i 2015 bestemte jeg meg for å undersøke what the fuzz is all about. Det tok ikke lang tid før jeg utviklet et ganske varmt kjærlighetsforhold til denne musikken (som nevnt, med unntak av de mer gitartunge låtene). 12. august 2016 fikk jeg sågar anledning til å oppleve dem i levende live da de holdt konsert på Øyafestivalen. Det jeg derimot savner litt med New Orders musikk, er saktegående låter. Jeg tror ikke New Order har utgitt én eneste ballade i tradisjonell forstand (instrumentale "Elegia" er et unntak). Så tempomessig kan man nok karakterisere New Order som ensformig, men de fungerer iallfall meget bra som soundtrack til tredemølleløping: Man er garantert en løpevennlig rytme.

Beste album:

Spillleliste (Spotify):

 

29. UGRESS

Hans egentlige navn er Gisle Martens Meyer (f. 1975) og er bergenser. Siden årtusenskiftet har han operert under artistnavn som Ugress, Shadow Of The Beat, Nebular Spool, Ninja 9000, PixxelTyger og Spøkelseskladden. All musikk han lager er elektronisk basert, men det virker som han skifter artistnavn ut i fra hvilken grunnstemning musikken har (Nebular Spool = mørkt og dystopisk; Ninja 9000 = lyst og lekent; og så videre). Han bruker sitt fødenavn når han lager musikk til diverse TV-programmer. For eksempel er musikken til NRK Supers produksjon "Kometkameratene" komponert og fremført av Meyer.

Hans hovedprosjekt er likevel Ugress – som utgjør ca. 70 % av utgivelsene hans. På Meyers hjemmeside, beskriver han Ugress-musikk som "cinematic electronica", noe jeg synes er veldig treffende, men han kunne godt ha lagt til adjektivet "eksentrisk". Det er mye filmatisk og eksentrisk action i Ugress-musikken. Noe av det er faktisk laget til eksisterende filmer, og da snakker vi ikke om mainstream-filmer, men om svenske og sovjetiske stumfilmer fra 1920-tallet – samt dokumentarfilmen om den norske maleren Pushwagner (eksentrisk musikk til en eksentrisk maler), noe Meyer ble Amanda-nominert for (men tapte for Geir "Biosphere" Jensens musikk til "Nokas"). Men mesteparten av musikken til Ugress er likevel filmmusikk uten filmer, det vil si: bildene dukker opp i hodet mens man lytter, og mye av det er stor underholdning.

Forøvrig: Gisle Martens Meyer har per dags dato gitt ut tolv Ugress-album, men bare fem av dem er gitt ut fysisk. Etter "Reminiscience" i 2009, har han utelukkende gitt ut musikk online – som han sjenerøst har delt på sin hjemmeside og på diverse strømmetjenester.

21. juni 2019 fikk jeg se og høre ham spille konsert foran ca. 100 mennesker på utestedet Tyven (tidl. Familien) i Trondheim – noe som var en interessant affære, men samtidig kanskje litt for eksentrisk og introvert etter min smak (pluss at han spilte få av mine favorittlåter).

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

28. THE PRODIGY

The Prodigy er hjertebarnet til Liam Howlett (f. 1971). Han er gruppas hovedlåtskriver, spiller alle instrumenter og skaffer til veie alt av samplinger som brukes i låtene. Hva så med de to Keith-ene? Jo, de bidrar med vokal og dansing – og på de siste albumene har de hjulpet til med låtskrivingen i større grad enn tidligere. Keith Flint (f. 1969) er utvilsomt gruppas visuelle magnet og frontfigur. Han er som oftest i front på de fleste musikkvideoer og på scenen, han er rett og slett en kruttønne (eller en "firestarter" om man vil). Eldstemann Keith Palmer (f. 1967) er ikke like PR-kåt som sin navnebror, men han ser rimelig skummel ut han også – og bidrar med vanvittig energi på scenen. Jeg har hatt gleden av å overvære to Prodigy-konserter i mitt liv. Det vil si: Det har ikke alltid vært en pur glede. Under Døgnvill-festivalen i Tromsø, 4. september 2010 (Valhall stadion) spilte de så ubehagelig høyt at ørene min ringte i flere dager etterpå. Da de entret scenen i storteltet i Dødens Dal i Trondheim under studentfestivalen UKA, 7. oktober 2015, stilte jeg mer forberedt – nemlig med ørepropper. Men da spilte de merkelig lavt, så jeg måtte ta av øreproppene for å få full glede av musikken.

Jeg har stort sett digget Prodigys aggressive og hardtslående elektroniske dansemusikk, men [INTERN HUMOR] både Tore Sveen, Thomas Amundsen og Eivind Yseteng vet utmerket godt at det av og til kan det bli for mye av det gode – for eksempel under en viss biltur til Frankrike i forbindelse med den totale solformørkelsen i Midt-Europa august 1999 [INTERN HUMOR SLUTT]. Moralen er: The Prodigy er best i små doser. Bør helst ikke avspilles kontinuerlig over et bilstereoanlegg i fire dager på rad. Noen kan miste besinnelsen – og ikke minst lysten på å høre The Prodigy i tre-fire år fremover.

NB! VIKTIG OPPDATERING! Teksten ovenfor ble skrevet i mars 2018. I mellomtiden har en tragedie rammet The Prodigy: 4. mars 2019 tok Keith Flint sitt eget liv ved hengning (han ble 49 år gammel), og bandet har kansellert samtlige konserter i resten av 2019 (inkludert på festivalen Pstereo i Trondheim i august). Hva som skjer videre med bandets eksistens, er per skrivende stund ikke avklart.

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

(Foto: artistens profilbilde på Facebook)

(Foto: artistens profilbilde på Facebook)

27. ANNE GRETE PREUS

Anne Grete Preus (f. 1957) er for tiden ansatt som professor i rock ved Universitetet i Agder. Her underviser hun unge studenter i bl.a. låtskriving, noe hun har 40 års erfaring i: Først i bandene Veslefrikk (1978-1981) og Can Can (1983-1987), dernest som soloartist. Hun solodebuterte med albumet "Fullmåne" i 1988 hvor hun tonesatte 14 dikt av Jens Bjørneboe. På de ni påfølgende albumene har hun skrevet tekstene selv, og de handler som oftest om de nære ting i livet: tro, håp, kjærlighet, ensomhet og hverdagslige observasjoner. 1994, 2013 og 2014 er sannsynligvis de tre beste årene i Preus' musikkarrière: I 1994 rasket hun med seg tre Spellemann-priser: Beste album ("Millimeter"), beste låt ("Millimeter") og beste kvinnelige artist; mens i 2014 vant hun selveste Hedersprisen (selv om hun glimret med sitt fravær i Stavanger konserthus (Spellemann-komitéen har jo hatt som vane å la være å varsle hedersprisvinnerne på forhånd)). I 2013 ble hun innlemmet i Rockheim Hall of Fame.

Radioprogrammet "Norsk på norsk" (NRK, 1994) har skylda for at jeg ble oppslukt av Anne Gretes musikkunivers. I den faste posten "Under lupen", ble hennes fjerde soloalbum "Millimeter" lagt under lupen – og fikk toppscore av musikkjournalistene som deltok i programmet. "Millimeter" ble dermed mitt aller første kjøp av en norskspråklig CD. Noen ganger vikler Preus seg inn i metaforer og språklige bilder jeg ikke er sikker på om hun forstår selv, mens noen ganger treffer hun innertier i hjertet mitt. Preus har fått meg til å undre, gråte og humre – noen ganger på én gang.

Oppdatering (25.8.2019): Anne Grete Preus døde 25. august 2019 etter lang tids kreftsykdom.

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

F.v.: Barry, Robin og Maurice Gibb (Foto: discogs.com)

26. BEE GEES

Bee Gees besto av brødrene Barry (f. 1946), Robin (1949-2012) og Maurice Gibb (1949-2003). Deres to første album kom ut (i 1965 og 1966) mens de fremdeles bodde i Brisbane i Australia, men det var først da de flyttet til Storbritannia i 1967 at karrièren deres begynte å ta av. I årene 1967-74 nøt de status som etablerte verdensstjerner på popmarkedet med en rekke suksessfulle svisker som f.eks. “Massachusetts”, “World”, “Words”, “I’ve gotta get a message to you”, "I started a joke”, “First of May”, “Don’t forget to remember”, “Lonely days”, “How can you mend a broken heart” og “Run to me”. Jeg velger å kalle denne perioden i brødrenes karrière som deres “sølvalder”.

1975-79 var utvilsomt Bee Gees’ gullalder. Den startet med albumet “Main Course” hvor det ble foretatt to viktige endringer i bandets sound: En moderne og funky rytme (som verden ble først kjent med gjennom albumets førstesingelen “Jive talkin’”) og synging i falsett (som ble introdusert i andresingelen “Nights on Broadway”). I 1977, fikk de status som globale megastjerner på grunn av soundtrackalbumet til filmen “Saturday Night Fever” (regi: John Badham). Med sanger som “Stayin’ alive” og “Night fever”, blåste Bee Gees liv i en dødende discoballong. Den smektende balladen “How deep is your love” fra samme soundtrack, bidro til suksessen. “Saturday Night Fever” har fremdeles status som verdens mest solgte soundtrack-album.

Suksessen fortsatte med albumet “Sprits Having Flown”i 1979, Bee Gees eneste nr. 1-album både i UK og USA (“Saturday Night Fever” regnes ikke som et Bee Gees-album fordi de fremfører mindre enn halvparten av låtene på det) – med hitlåtene “Too much heaven” og “Tragedy”. I ettertid kan man selvsagt si at titlene på de to låtene viste seg å være beskrivende for det som nå skulle skje i brødrenes karrière. Det ble “too much” for popmarkedet, verden hadde gått lei, ballongen sprakk og den kommersielle tragedien ble et faktum.

Bee Gees klarte ikke overgangen til 1980-tallet. Albumet “Living Eyes” (1981) ble en fiasko. Brødrene gikk hver til sitt og forsøkte å jobbe med musikk på egne hender, der storebror Barry hadde størst suksess som produsent og låtskriver bak låter som “Heartbreaker” (sunget av Dionne Warwick), “Islands in the stream” (sunget av Dolly Parton & Kenny Rogers) og “Chain reaction” (sunget av Diana Ross).

I 1987 sørget Bee Gees for et av de mest imponerende comebacks i pophistorien. Albumet “E.S.P.” var deres første på seks år, mens albumets førstesingle “You win again” var deres første nr. 1-hit siden “Tragedy” åtte år tidligere. Det var med denne låten jeg oppdaget bandet (jeg var jo knapt nok født under deres gullalder). “You win again” innledet en fin og hyggelig periode for brødrene, en periode jeg velger å kalle deres “bronsealder”. I perioden 1987-2001 ga de ut seks album som fikk passe gode kritikker og passe koselige salgstall uten at noen av dem ble noen globale bestselgere.

Idyllen tok slutt i 2003 da Maurice døde av hjerteproblemer, og Bee Gees opphørte å eksistere som band. I 2012 døde hans tvillingbror Robin av lever- og nyrekreft. I skrivende stund er det kun eldstebror Barry (73 år) som er i live av brødretrioen. Colin Petersen og Vince Melouney, som begge var en del av bandets originalbesetning til de begge sluttet i 1969, er også i live (73 og 74 år gamle). Bee Gees har sannelig gitt verden og meg fine tider foran og mellom høytalere oppgjennom årene, og jeg vender stadig tilbake til låter fra både deres “sølvalder” (1967-1974), “gullalder” (1975-1979) og “bronsealder” (1987-2001).

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

Texas.jpg

25. TEXAS

Fun fact: Texas er fra Skottland, nærmere bestemt Glasgow, samme by som Travis (plass #47 på denne lista) er fra. Begge bandene har tatt navnene sine etter Wim Wenders film "Paris, Texas" (1984). Texas har tatt navnet sitt fra filmens tittel og Travis fra filmens hovedkarakter Travis Henderson (spilt av Harry Dean Stanton).

Texas albumdebuterte åtte år tidligere enn Travis og er således et mer modent band. De har hele tiden spilt en form for gitarbasert soulpop, ofte svært melodiøst og lekkert – og med masse sjel (så de kan bruke begrepet soulpop med rette). I begynnelsen, spesielt på debutalbumet "Southside" (1989), var stålgitaren fremtredende i lydbildet, men den ble gradvis utfaset utover 90-tallet til noens skuffelse. Men greit nok, de sluttet ikke å lage bra musikk av den grunn, mener jeg.

Skal man feste sin fulle lit til Wikipedia, har Texas hatt tolv (!) bandmedlemmer oppgjennom årene. Tre av dem har vært med fra start til nå: Vokalist, gitarist Sharleen Spiteri (f. 1967); bassist John Francis McElhone (f. 1963) og gitarist Alistair McErlaine (f. 1968). Allerede fra album #2 (1991) joinet Eddie Campbell(f. 1965) og Richard Hynd (f. 1968) bandet på henholdvis keybords og trommer. Det er disse fem som utgjorde den gylne utgaven av Texas, dvs. disse utgjorde bandet i den perioden jeg var aller mest glad i dem, altså på 1990-tallet. De fire første har holdt det gående hele veien, mens Hynd sluttet i 1999. Så har en håndfull kommet og gått ifølge Wikipedia, men det bryr jeg meg fint lite om. Det viktigste for meg er at de to hovedlåtskriverne, Spiteri og McElhone, holder koken. Uten dem er ikke Texas Texas.

Texas var ingenting for meg før jeg oppdaget dem i 1997. Det året ga de ut sitt fjerde album "White on Blonde" og hadde radiohitsene "Say what you want", "Halo", "Black eyed boy" og "Put your arms around me". Den førstnevnte har jeg aldri fordratt, mens de tre sistnevnte har jeg fordratt i store mengder. De tre første albumene har jeg oppdaget i retrospekt ved senere anledninger. Kvalitetsmessig har de vært mye opp og ned (albumene de ga ut i 1989, 1991, 1997, 1999 og 2005 er svært gode og minneverdige; mens albumene de ga ut i 1993, 2003, 2013 og 2017 er i stor grad middelmådige og forglemmelige). Men de beste låtene deres er sjelfulle perler som har gitt meg mye glede og varme de siste 20 årene. Bare sjekk ut spillelista nedenfor, så skjønner du hva jeg mener.

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

TheBeachBoys.jpg

24. THE BEACH BOYS

Den store dinosauren på lista mi er The Beach Boys. Jeg mottar blandete signaler om hvorvidt de fremdeles eksisterer som band, men ett faktum er uomtvistelig: Tidsspennet mellom deres første og siste album med nytt materiale er 50 (!) år (1962-2012) – noe det står respekt av selv om to av de seks som utgjorde den klassiske lineup-en, døde i 1983 og 1998. Det hele startet i Hawthorne, en sørvestlig bydel i Los Angeles, i 1961: Tenåringsbrødrene Brian Wilson (f. 1942), Dennis Wilson (1944-1983) og Carl Wilson (1946-1998) fikk med seg søskenbarnet Mike Love (f. 1941) og en felles highschool-kompis Al Jardine (f. 1942) på utgivelsen av singelen "Surfin'". Året etter kom albumdebuten ("Surfin' Safari", 1962) etterfulgt av en rekke albums og hitlåter om surfing, biler og kaliforniske jenter.

I 1965 gadd ikke eldstebror Brian turnélivet lenger. Han ville bruke all tid i studio for å eksperimentere med nye instrumenter, lyder og produksjonsteknikker – samt skriving av mer kompliserte tekster. Bruce Johnston (f. 1942) ble på dette tidspunktet hyret inn som erstatter for Brian Wilson på konsertene, men han gled fort inn i studiovarmen og har siden vært en del av The Beach Boys. Fra 1965 og fram til Dennis Wilsons drukningsdød i 1983, var The Beach Boys en sekstett (noen ganger var Brian Wilson med på konserter, men flesteparten av gangene ikke), og i denne sekstetten foregikk det mye gnisninger og kunstneriske uenigheter: Brian Wilson var strandguttas eksperimenterende og moderniserende kraft, mens Mike Love var den andre motpolen: en tradisjonalist som ikke skjønte poenget med å forlate en oppskrift som garantert førte til penger i kassa. Mellom disse to kranglefantene prøvde de andre gutta å mekle – dog det var nok Mike Love som tok flest poeng etterhvert: Etter perioden 1966-1973, hvor de ga ut en håndfull originale og tidvis eksperimenterende album (med "Pet Sounds" (1966) og "Surf's Up" (1971) som de kreative høydepunktene), så ga de ut utelukkkende lettvektermusikk – svært mainstream, svært uoriginalt, svært slaktet (av både kritikere og de fleste fans).

I 1988 gjorde de comeback på toppen av hitlistene med "Kokomo" (laget til filmen "Cocktail"), en låt som fansen enten elsker eller hater. Jeg tilhører definitivt den førstnevnte kategorien. "Kokomo" er for meg den musikalske definisjonen på høysommer, og det var gjennom den låta at jeg fikk ørene opp for The Beach Boys. Men det skulle likevel gå helt til 2017 før jeg gikk i dybden og hørte gjennom samtlige album bandet har utgitt gjennom 50 år – og kunne konkludere med at de fortjener en trygg plass på min topp 50-liste. Jeg setter stor pris på (mesteparten av) strandguttas musikk, først og fremst på grunn av det aspektet de hele tiden har vært verdensledende i: Vokalharmonier. Jeg har alltid vært svak for vokalharmonier, og jeg vet bare om ett annet band i verden (som blir presentert senere på lista mi) som behersker denne kunsten like bra som The Beach Boys! Uansett om de gjenlevende bandmedlemmene (76-åringen Mike og 75-åringene Brian, Al og Bruce) kommer ut med nytt album, så er jeg dypt takknemlig for det de har gitt meg og verden.

Til slutt vil jeg si noe om albumet "Smile" (1967) – som aldri ble gitt ut(!). Det vil si: Til slutt ble det gitt ut: i 2011 – 44 år forsinket! "The Smile Sessions" (2011) inneholder nemlig en rekonstruksjon av albumet slik den ville ha hørtes ut dersom den hadde blitt gitt ut etter planen i 1967. Hovedhjernen i The Beach Boys, Brian Wilson, fikk nemlig store problemer med tanken på å følge opp genierklæringene han hadde fått i forbindelse med "Pet Sounds" (1966). Sistnevnte album ble i sannhet en "tough act to follow". Han begynte med å gå høyt ut og proklamere "Smile" som et enda bedre album enn "Pet Sounds". Ja, han beskrev det kommende albumet som "a teenage symphony to God". Men for å gjøre en lang og pinlig historie kort: Brian fikk både kalde føtter og oppfølgerangst (godt hjulpet av den store konservative kraften i bandet, Mike Love, som hadde fått nok av bandets eksperimenteringer og presset på for å få bandet tilbake til å lage solfylt og problemfri popmusikk igjen), og Brian kansellerte albumutgivelsen – selv om så godt som samtlige sanger var ferdig spilt inn (det gjensto litt tekst her og der), og de hadde gitt ut to singler for å varsle verden hva man hadde i vente ("Good vibrations" og "Heroes and villains"). De startet på null igjen, og materialet som hadde blitt komponert og innspilt til "Smile", ble i stedet innspilt på nytt i nedstrippede og mindre kompliserte versjoner og ble utgitt spredt på de seks kommende albumene. Først i 2011 – etter mange tiårs press fra fans og platedirektører – turde Brian Wilson (med kyndig hjelp av sine studioteknikere) å gå inn i originalmaterialet fra 1966-67 og stable sammen en rekonstruksjon basert utelukkende fra dette materialet. Resultatet ble altså "The Smile Sessions" (hvor de 19 første sporene utgjør selve rekonstruksjonen av "Smile") som resulterte i Grammy-pris i kategorien "Best Historical Album" – forøvrig (tro det eller ei) The Beach Boys' eneste Grammy-pris i deres 50 år lange karrière! (Da ser jeg bort fra hedersprisen de fikk i 2001.)

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

LeonardCohen.jpg

23. LEONARD COHEN

Leonard Cohen (1934-2016), som tilhørte den engelskspråklige minoriteten i Montreal i Canada, var 22 år da han gjorde sin forfatterdebut med diktsamlingen "Let us compare mythologies" (1956), 33 år da han musikkdebuterte med albumet "Songs of Leonard Cohen" (1967) og 82 år da han ga ut sitt fjortende og siste studioalbum, "You Want It Darker" (2016). 19 dager senere døde han. Han etterlot seg poetiske skildringer av livet, kjærligheten, kvinner, erotikken, makt, religion, dikterkunst, en verden i forfall – og etterhvert forfallet av sin egen kropp. Og alt rolig og behersket fremført med sin karakteristiske mørke og kvinnebedårende stemme. Like karakteristisk og typisk for Cohens musikk (og kanskje den viktigste grunnen til at han er såpass høyt på lista mi) er hans utstrakte bruk av kvinnelige korister og medvokalister, noe som gjør sangene hans ekstra tiltrekkende, pirrende og behagelige å høre på.

Jeg er ingen kvinne, men ble likevel bedåret. Første gang i 1988. Da ble jeg fascinert av den eksepsjonelle poplåta "First we take Manhattan" (som jeg fremdeles lurer på hva egentlig handler om), og jeg albumdebuterte i den forstand at "I'm Your Man" ble mitt livs aller første albumkjøp – i kassettformat, inne på Obs Lade i Trondheim, for 89 kroner (betalt med en hundrelapp jeg fikk fra mamma øremerket til musikkjøp). Da hadde jeg allerede hørt albumet både hjemme hos Eirik Dahl Viggen i Olav Kyrres gate og hos Jon-Ho Christensen i Øysteins gate - begge klassekamerater på Kalvskinnet barneskole. Jeg husker Eirik ikke likte avslutninglåta "Tower of song", noe jeg gradvis oppgjennom årene har blitt uenig i (noe jeg tror også Eirik selv er blitt, nå når vi er blitt såpass gamle at vi forstår hva den handler om). "I'm Your Man" (1988) og oppfølgeren "The Future" (1992) er for meg de stora bautasteinene i mitt forhold til Leonard Cohen. Her er han på topp både lyrisk og musikalsk. Spesielt det sistnevnte.

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

U2.jpg

22. U2

U2 fra Irland er trolig det bandet i verden som har holdt ut lengst med uforandret line-up: Komponist, tekstforfatter, hovedvokalist, gitarist og munnspillist Paul Hewson (f. 1957); komponist, hovedgitarist, keyboardist og sidevokalist David Evans (f. 1961); komponist og bassgitarist Adam Clayton (f. 1960) og komponist og trommeslager Larry Mullen Jr. (f. 1961) utgjorde U2s originalbesetning i 1976, en besetning som er intakt 43 år senere. De har oppnådd ganske så mye i løpet av karrièren, utgitt femten album (inkludert ett under pseudonymet "Passengers") som har fått god mottakelse fra musikkjøpere og musikkritikere (derav et par genierklærte album) og vunnet 22 Grammy-priser (av 47 nominasjoner).

Fram til sommeren 1993 hadde jeg et nokså vagt forhold til U2, men så kom "Numb" – den merksnodige førstesingelen fra albumet "Zooropa". Den svært utypiske U2-låta (med David Evans på hovedvokal) ble spilt på radio hele sommeren mens jeg bodde i en campingvogn i Neiden sammen med pappa som snekret på et hus der. I tillegg til å høre på radio, vinne 11 rette i tipping (bommet på RBK-Glimt 2-2), reise inn til Kirkenes for å kjøpe sykkel for gevinsten, bruke de siste dagene av sommerferien på å sykle fra Neiden til Finland og tilbake igjen og å spille på en fotballspillautomat inne på kaféen på oversiden av Neiden-fossen, så brukte jeg mye tid på lese VG og Dagbladet. Én av hovedstadavisene (husker ikke hvilken) ga "Zooropa" terningkast 6, mens den andre hovedstadavisen (husker ikke hvilken) ga den terningkast 1. Dette spriket mellom to musikkjournalister gjorde meg såpass nysgjerrig at jeg hadde disse anmeldelsene i mente da jeg skaffet meg CD-spiller halvannet år senere. "Zooropa" var en av de aller første CD-ene jeg kjøpte. Senere undersøkte jeg også de tidligere albumene av den irske kvartetten. Det meste falt i smak, spesielt "Achtung Baby" (1991). Etter "Zooropa" ble U2 gradvis mindre interessant for meg, og etter "No Line on the Horizon" (2009) har jeg helt ignorert dem. De klarer ikke å begeistre meg mer.

PS. Jeg vil også rette en takk til Korporal Laugsand (med fornavn Arne Endre) som gjennom den store entusiasmen han viste for U2 under førstegangstjenesten (Porsanger, 1995/96), i stor grad klarte å påvirke meg i retning av å like U2.

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

Moby.jpg

21. MOBY

Richard Melville Hall (f. 1965) startet sin musikalske karrière som DJ i New York City på 1980-tallet. Mellom spillejobbene ga han ut egen musikk på singler under artistnavn som Barracuda, Brainstorm, Moby, UHF og Voodoo Child. I 1991 fikk han en radio- og clubhit med "Go" basert på "Laura Palmer's theme" fra TV-serien "Twin Peaks". Låta ble gitt ut under artistnavnet Moby, så da valgte han å bruke det navnet da han skulle albumdebutere i 1992 (både artistnavnet og albumtittelen var "Moby"). Han har også gitt ut to album som Voodoo Child, men det er bare av akademisk interesse. Det er som Moby han har tatt både mainstream- og electronicaverden med storm med sin ofte dansbare og stemningsfulle musikk. Han har på et par-tre utgivelser flørtet med punkrocken, men det er som electronica-artist han har bygget opp et stort navn.

Et typisk Moby-trekk er å implemetere samplinger i musikken, og det var dette trekket som gjorde at han fikk sitt store internasjonale gjennombrudd med albumet "Play" i 1999 – hvor halvparten av musikken var basert på samples fra feltinnspillinger av gamle negro spiritual-sanger fra Sørstatene, innsamlet av folkloristen Alan Lomax. Det var nettopp dette albumet som ble min inngangsport til Mobys fascinerende musikalske verden (det var jo plent umulig å unngå alle radiohitsene han hadde i 1999 og 2000 – med "Porcelain", "Why does my heart feel so bad?" og "Natural blues" i spissen). Et annet Moby-særpreg er strykerlydene han ofte bruker som fundament for komposisjonene sine, mens et tredje trekk er utstrakt bruk av kvinnelige vokalister (dog har han de siste 10-15 årene i større grad enn tidligere sunget sangene selv – med blandete mottakelser). Et fjerde kjennetegn ved Mobys musikk er at den ofte har filmatiske kvaliteter. Han er ansvarlig for rulletekstmusikken til thriller-klassikere som "Heat" (Michael Mann, 1995) og samtlige fem filmer om Jason Bourne (div. regissører, 2002-2016), men det er også mye film i hans ikke-filmmusikk.

I tillegg til sin musikalske virksomhet, er han ekstremt aktiv på sosiale medier hvor han sprer edder og galle om Donald Trump, Donald Trump-tilhengere og verdens kjøttetende befolkning. Han er nemlig en glovarm tilhenger av veganisme og er ikke redd for å bruke sterke visuelle virkemidler på Facebook når han argumenterer for dyrenes rettigheter. Hans sterke og kompromissløse meninger om kjøttspising og Trump-politikk fører til at han mister mange Facebook-tilhengere hver dag (samtidig som han skaffer seg nye). Så dersom man følger Moby på Facebook, så bør man være forberedt på sterke ytringer – som postes nesten daglig.

Fun fact #1: Richard Melville Hall valgte artistnavnet Moby fordi han er en dyrevenn og fordi han er i slekt med forfatteren bak "Moby Dick", Herman Melville (1819-1891). Derav også Richards mellomnavn. Fun fact #2: Moby og regissør David Lynch er gjensidige fans av hverandre: Som nevnt lenger opp: Gjennombruddsingelen "Go" (1991) er laget på en sample fra "Twin Peaks"; i 2009 regisserte Lynch musikkvideoen til Mobys "Shot in the back of the head"; mens i 2017 dukket Moby opp i "Twin Peaks: The Return": På slutten av episode 10 gitar-akkompagnerer han Rebekah Del Rio på scenen inne på Bang Bang Bar når hun synger "No stars" (skrevet av Lynch).

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

Eurythmics.jpg

20. EURYTHMICS

Annie Lennox (f. 1954) og David Stewart (f. 1952) brøt ut av punkpop-kvintetten The Tourists i 1980 (etter tre albums) og stiftet duoen Eurythmics. På 1980-tallet ga de ut åtte album som inneholder synthpop, soulpop, rock'n'roll-pop og vanlig pop. Likevel er det synthpopen de har fått mest anerkjennelse for ettersom de var med i den første bølgen av britiske synthpopband i første halvdel av 1980-tallet. Albumene "Sweet Dreams" og "Touch" (begge fra 1983) er bautaer i verdens synthpophistorie. Og Eurythmics var unik fordi i en ellers så mannsdominert sjanger, ble både vokalarbeidet og keyboardspillingen gjennomført av en kvinne (David Stewart sto for gitarspillingen og bakgrunnsvokalen). (New Order hadde jo keyboardist Gillian Gilbert, men hun holdt munnen sin unna mikrofonen.)

Men det er ikke på grunn av Eurythmics' synthpop at jeg ble interessert i bandet. Jeg ble først fan av dem i 1986 da de hadde forlatt synthpopen til fordel for rock'n'roll-pop. Sommeren og høsten dette året, mens jeg bodde i Klostergata 1 på Elgeseter i Trondheim, hadde Eurythmics stor suksess i radioprogrammet "Ti i skuddet", som jeg aldri gikk glipp av i siste halvdel av 1980-tallet. (Programmet gikk på NRK P2 hver torsdag kl. 1702-1800, hvor 15 aktuelle poplåter ble spilt og to ungdomsjuryer fra to steder i Norge, stemte over hvilke 10 som skulle få være med videre til neste torsdag). Eurythmics' "When tomorrow comes" var nykommer 26. juni og gikk rett inn på 2. plass (bak Samantha Fox' "Touch me"); 24. juli vant låta hele skiten (foran Genesis' "Invisible touch" og Madonnas "Papa, don't preach" på de to neste plassene), og jeg var i ekstase! Jeg elsket – og elsker fremdeles "When tomorrow comes".

Men etter 14 uker på "Ti i skuddet" falt låta utenfor topp 10 og fikk ikke være med lenger, og jeg var i stor sorg torsdagen dette skjedde, nemlig 25. september 1986. Men hvilken låt var det som vant den dagen "When tomorrow comes" røk ut? Jo, det var nykommeren "Thorn in my side" – Eurythmics' andre single fra albumet "Revenge". Så dette ble et plaster på såret for meg. Sistnevnte låt var forøvrig med i "Ti i skuddet" i ni uker før den røk ut (27. november 1986). Etter dette dabbet min kjærlighet til Annie Lennox & David Stewart langsomt ut. I 1989 bestemte de seg for å løse seg opp. Riktignok prøvde de seg med et comeback ti år senere med albumet "Peace" (1999), men det ble bare med dette. Siden årtusenskiftet har det vært stille fra det London-baserte bandet (Lennox er opprinnelig fra Aberdeen, mens Stewart er fra Sunderland).

Min interesse for Eurythmics ble revitalisert i 1995 da jeg gikk til innkjøp av samlealbumet "Greatest Hits" (utgitt i 1991) – og i 2015 bestemte jeg meg for å høre systematisk gjennom samtlige ni album de har gitt ut, inkludert soundtracket til filmen "1984" (Michael Radford, 1984) basert på George Orwells roman fra 1949 med samme navn.

Så skal det selvfølgelig nevnes at både Annie og David har hatt sine solokarrièrer etter 1990: David hadde ganske så stor suksess med instrumentallåta "Lily was here" i 1990 (med Candy Dulfer på saksofon), mens i 1992 ga Annie Lennox ut sitt første soloalbum, praktfulle "Diva" (som ble Grammy-nominert i kategorien "Album of the year"), med hitlåta "Walking on broken glass" (som jeg i mange år trodde var en Eurythmics-låt, men David Stewart har ikke hatt noen fingre med i spillet her).

Fun fact: Den eneste Grammy-prisen Eurythmics har vunnet er i kategorien "Best rock performance by a duo or group with vocal". Den vant de i 1987 for låta "Missionary man" (fra albumet "Revenge" (1986)). En låt som tragisk og uforståelig nok aldri fikk prøve seg i "Ti i skuddet".

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

Yello.jpg

19. YELLO

Yello er en elektropopduo fra Zürich bestående av komponist, keyboardist og programmerer Boris Blank (f. 1952) og tekstforfatter, vokalist og designansvarlig Dieter Meier (f. 1945). Sveitserne har siden debutsingelen kom ut i 1979, forsynt verden med eksentrisk popmusikk, eksentrisk både hva gjelder lyder/lydeffekter og lyrisk tematikk. Man kjeder seg aldri med et Yello-album – iallfall ikke hvis det er utgitt på 1980- og 1990-tallet. Etter årtusenskiftet har de tonet ned både tempoet og eksentrismen et par smuler og satset mer på laidback og småjazzy musikk uten at det er noe galt i det. De er blitt behagelige å høre på, men jeg morer meg ikke like mye lenger.

Jeg har ingen nøyaktige erindringer for når og hvor min Yello-interesse startet, men det må ha skjedd tidlig i min studenttilværelse og to kompiser med navn Tor Erik Brunsvik og Thomas Amundsen må ha hatt et par fingre med i spillet. Tor Erik hadde Yellos greatest hits-kolleksjon "Essential Yello" (1992) i CD-samlingen sin, mens Thomas hadde Yellos syvende album "Baby" (1991) i sin besittelse. Gjennom disse to CD-ene ble jeg såpass fascinert av Blank & Meiers merksnodige musikalske verden at jeg bestemte meg for å dykke litt dypere i den. Og der har jeg funnet masse gull, blant annet det jeg har i spillelista nedenfor.

Fun fact: Før Dieter Meier (til høyre på bildet) ble en del av Yello, drev han på med utallige sære kunstprosjekter (som kan leses om bl.a. i disse to artiklene fra The Huffington Post og The Guardian). Det kanskje mest oppsiktvekkende var det han gjorde i 1972: Da støpte han en plakett inn i asfalten på Kassel jernbanestasjon i Tyskland. På den hadde han gravert følgende tekst: "Den 23. mars 1994, kl. 1500-1600, vil Dieter Meier stå på denne plaketten". 22 år senere fullførte han kunstprosjektet (som han hadde døpt "Datum I/II") omringet av hundrevis av skuelystne (fans, journalister og tilfeldige forbipasserende som lurte på hva som foregikk). I tillegg til å være absurdkunstner, var han også fabrikkeier og profesjonell pokerspiller – og hadde forlengst blitt millionær før han møtte Boris Blank og stiftet Yello. Så det var ikke akkurat pengene som drev han til Yello, men et ønske om å prøve ut absurde idéer i et annet format. Heldig for han at han traff Boris Blank med en minst like eksentrisk hjerne.

Beste album:


Spilleliste (Spotify):

 

MJJ.jpg

18. MICHAEL JACKSON

Michael Joseph Jackson (1958-2009) ble født og oppvokst i Gary, Indiana (en del av Chicago tettsted) sammen med fire storebrødre (Jackie, Tito, Jermaine og Marlon), to storesøstre (Rebbie og La Toya), én lillebror (Randy) og én lillesøster (Janet). Brødrene dannet synge- og dansegruppa The Jackson 5, og det var der eventyret startet for Michael. Debutalbumet som soloartist kom i 1972 ("Got to Be There"), men det var først på femtealbumet "Off the Wall" (1979) at Jackson kunne presentere egenkomponert materiale. (Riktignok var det kun tre låter som var skrevet av Jackson, men når "Don't stop 'til you get enough" var den ene av dem, så var det nok til å vise hvilket låtskrivertalent han innehadde.) For hvert album han fulgte opp med etter 1979, økte andelen av låter han hadde skrevet selv. Og mens jeg er inne på temaet: Av de elleve låtene på spillelista “En time med Michael Jackson” (nedenfor), er ni skrevet av Jackson. De to unntakene er "Thriller" (skrevet av Rod Temperton) og "Man in the mirror" (Glen Ballard/Sideah Garrett). Men ingen av dem regnes som coverlåter: Begge er skrevet for og førstegangsinnspilt av Michael Jackson.

1987 var året Michael Jackson fikk sitt store frodianske gjennombrudd med singelen "Bad" og albumet med samme navn. Familien Dahl hadde dårlige økonomiske tider i 1987, og 10-årige jeg hadde ikke råd til å kjøpe albumet. Derimot hadde klassekamerat (på Kalvskinnet barneskole) Sverre Selnæs albumet i sin besittelse, så jeg var ofte på besøk hos han i Kalvskinnsgata 6 for å lytte til dette forbløffende popmesterstykket fra The King of Pop (og for å spille spill på Sverres Amstrad-maskin). I 1991, da jeg bodde på Stavne (ved foten av Byåsen), hadde jeg avisbudjobb. Da tok jeg meg råd til å kjøpe "Dangerous" – Michael Jacksons åttende album. Dette ble det mest brukte soundtracket under min toårige avisbudkarrière. Jackson skulle slippe ut to album til, nemlig History (1995) og Invincible (2001), men begge var skuffende saker: "History" er full av låter hvor MJJ syntes synd på seg selv og var bitter på grunn av behandlingen han hadde fått i pressen på dette tidspunktet. Ikke er de særlig fengende heller. Og "Invincible" er rett og slett et eneste langt gjesp. Jacksons plateselskap (Epic) har også gitt ut to album etter hans død. Disse vil jeg ikke ta på med ildtang en gang. Derfor så kommer det kanskje ikke som noen stor overraskelse at ti av de elleve låtene som jeg har tatt med i spillelista “En time med Michael Jackson”, kommer fra de tre popmesterverkene hans, "Thriller", "Bad" og "Dangerous".

Beste album:


Spilleliste (Spotify):

 

17. ÅGE ALEKSANDERSEN

Trøndelags nasjonalpoet Åge Aleksandersen (f. 1949) gjorde seg først gjeldende som vokalist, gitarist og låtskriver i Prudence i første halvdel av 1970-tallet. I 1975 bestemte han seg for å gå solo – og synge på trøndersk – noe som resulterte i hans solodebutalbum "7800 Namsos". I skrivende stund, 44 år senere, kan han se og høre tilbake på 21 studioalbum (både med og uten Sambandet). Hans store nasjonale og frodianske gjennombrudd kom i 1984 da han ga ut albumet "Levva livet" – som bl.a. inneholder den udødelige klassikeren "Lys og varme". Han har også skrevet – ikke bare én, men tre nasjonalsanger for Trøndelag: "Æ e trønder æ" (som egentlig er en Prudence-låt fra 1975), "Bilde tå'n Ivers" (som runger utover Lerkendal stadion rett før avspark på hver Rosenborg-kamp) og "Trondheimsnatt" (med Åge Aleksandersens datter Line Sofie Aleksandersen som medvokalist). Åges låter handler om livets harde og myke realiteter. Noen tekster er samfunnskritiske, mens noen er også humoristiske. Hans favorittema ser likevel ut til å være familieliv, dvs. forhold til mødre, fedre, sønner, døtre og samboere/ektefeller.

Mange av låtene til Åge Aleksandersen har høy allsang-faktor, og derfor er en Åge-konsert alltid en fornøyelig opplevelse, spesielt når det spreke Sambandet er med på scenen. Jeg har hatt gleden av å være tilstede på tre Åge-konserter (samtlige med Sambandet): Debuten kom fredag 29. august 2014 på det intime konsertlokalet i Studenthuset Driv i Tromsø; året etter (lørdag 5. september 2015) på en ikke fullt så intim konsertlokale, nemlig Barentshallen på Hesseng i Sør-Varanger i forbindelse med Grenseløsfestivalen; og lørdag 13. august 2016 spilte de utendørs på Sverresborg Arena i Trondheim. Den første og siste konserten husker jeg godt, de var knallgode; men den mellomste konserten husker jeg bare fragmenter av på grunn av inntak av store mengder etanol.

Sad fact: Av Åges 21 studioalbum, er bare 13 lagt ut på strømmetjenesten Spotify. Av de åtte som mangler, savner jeg mest "Solregn" (1989) – ett av de beste norskspråklige albumene som er laget. På den finnes klassikere som "Dekksguten", "Rosalita", "Hymne til de mørke soverom" og "Sang til månen". Fraværet av dette albumet på Spotify, samt de beste samlealbumene hans, betyr at originalversjonene til de nevnte låtene – pluss andre godlåter som "Dains me dæ", "Rio de Janeiro" og "Bilde tå'n Ivers" (originalversjonen) – ikke er å finne. Derimot er det lagt ut diverse alternative innspillinger (live-opptak og nyinnspillinger) av disse låtene. Noen av dem holder OK mål, mens de fleste er så langt unna originalversjonen at de har mistet mye av magien og sjarmen. Hadde alle originale Åge-låter vært tilgjengelige på Spotify, ville spillelista “En time med Åge Aleksandersen” (se nedenfor) garantert inneholdt "Dains me dæ" (1982), "Dekksguten" (1989) og "Så stod du der" (1989) – og kanskje også "Rio de Janeiro" (1982) og "Rosalita" (1989). Så det er litt surt at de åtte albumene ikke finnes på den svenske strømmetjenesten, men heldigvis inneholder de 13 Spotify-tilgjengelige skivene nok av kvalitetslåter, så det å velge hvilke låter jeg skulle ha med, ble likevel en smertefull prosess (eller luksusproblem om man vil). Men neste sommer skal jeg ned i boden og finne CD-en "Solregn" og kose meg med den i midnattsola.

Beste album:

Spilleliste (Spotify):

 

BelCanto.jpg

16. BEL CANTO

Bel Canto fra Tromsø kommune, eksisterte som albumproduserende band fra 1987 til 2002. Det ble totalt seks album, der de var en trio på de to første og duo på de fire siste. Duoen, og dermed den hardeste kjernen, besto av Anneli Marian Drecker (f. 1969) og Nils Johansen (f. 1966). Det tredje medlemmet av bandet, Geir Jenssen (f. 1962), stakk av i 1990 for å danne soloprosjektet Biosphere, men det gikk ikke noe dårlig for Drecker & Johansen av den grunn, snarere tvert imot: Som duo høstet Bel Canto både gode salgstall, kritikker og Spellemann-priser. Bel Canto har vunnet tre munnharper, alle etter at Jenssen dro. Dermed er stillingen mellom Biosphere og Bel Canto i antall Spellemanns-priser 3-3 uavgjort (og Biosphere holder på fortsatt, så han kan fort ta ledelsen).

Bel Canto – med og uten Jenssen – har i perioden 1987-2002 holdt det som bandnavnet lover og vel så det. Dreckers fantastiske stemme (og stemmeregister og stemmekontroll) passer som fot i sokk med Johansens (og Jenssens) stemningsfulle, drømmeaktige og melodiøse lydtepper skapt av synthesizere og gitarer. Både Wikipedia og Rateyourmusic.com bruker med rette merkelappen "dream pop" om Bel Canto. Rateyourmusic.com legger også til betegnelsen "ethereal wave". Hørt om det før? Her har du sjansen.

Bel Cantos største (og kanskje eneste) hitlåt er "Shimmering, warm & bright" (1991) fra albumet med samme navn. Det var den låta som fikk meg til å få ørene opp for Tromsø-bandet. Den var nemlig inkludert på en CD ("10 år med Beat og norsk rock") som fulgte med et nummer av musikktidskriftet "Beat" og som jeg kjøpte i butikken på Hestmannøy sommeren 1995. Våren etter kjøpte jeg Bel Cantos fjerde album, "Magic box", på Akers Mic i Dronningens gate i Trondheim. Den storkoste jeg meg med når jeg ikke rullet rundt i snøen og skjøt med rødfis og satte opp telt under førstegangstjenesten i Porsanger. Våren 1998 var jeg på min første Bel Canto-konsert i Studentersamfundet i Trondheim sammen med Ingeborg Amundrud. 12 år senere var jeg på min andre Bel Canto-konsert, nemlig under Døgnvillfestivalen 2010 i bandets hjemby Tromsø – for anledningen gjenforent med Geir Jenssen.

Alle gode ting er tre, heter det i sagnet, men det stemmer ikke når det gjelder meg og Bel Canto-konserter: I Buktafestivalen 2018 var jeg på plass for å oppleve duoen Bel Canto igjen, men det ble en skuffende opplevelse. De hadde blitt bitt av “fremføring av ett album i sin helhet-basillen”, så det eneste vi fikk høre var alle ti låtene fra deres tredje album “Shimmering, Warm & Bright” (1992) – nokså uinspirert fremført av Drecker & Johansen. (Jeg ville trolig også blitt uinspirert dersom jeg hadde vært nødt til å opptre foran et publikum som er mer interessert i å prate med hverandre enn å lytte til musikken – gratis. Men Bel Canto fikk BETALT FOR CHRIST’S SAKE!!!, så da burde de ha opptrådd på en bedre måte. Jeg håper ikke dette er siste gangen jeg får oppleve dem live, det er ikke slik jeg ønsker å huske dem.) Som en straff for denne konsertopplevelsen, har jeg degradert Bel Canto ned én plassering på denne lista i forhold til i fjor.

10. mars i fjor (2018) kunne Anneli Drecker meddele på sin Facebook-side at et nytt Bel Canto-album (deres syvende) er in-the-making! En meget overraskende og positiv nyhet ettersom det da var gått 16 år siden forrige skive. Om det er duoen eller trioen Bel Canto som gir ut dette albumet, det skrev ikke Anneli noe om. Men det spiller ingen rolle. Selv uten Geir Jenssen er nytt Bel Canto-albumet vel verdt å vente på. Men nå har halvannet år passert siden meldingen, så tja… håpet lever fortsatt.

Beste album:


Spilleliste (Spotify):

 

Royksopp.jpg

15. RÖYKSOPP

Vi holder oss i Tromsø kommune: Der finner vi Röyksopp som er et electronikaband bestående av Svein Berge (f. 1976) og Torbjørn Brundtland (f. 1975). De singledebuterte med "So easy" i 1999 og albumdebuterte med "Melody A.M." i 2001. Totalt har de kun gitt ut fem album, men de er alle av såpass høy kvalitet at Röyksopp forsvarer er 20. plass på denne lista. Elektronikaen deres er ganske mørk, semi-industriell og eksentrisk, noen ganger egnet for dansegulv, andre ganger egnet for rolig avslapning i godstolen. Jeg liker dem best når de er mer upbeat fremfor downbeat. Hovedregelen er: Jo mer upbeat de er, jo mer eksentrisk og innovative er de. Berge & Brundtland overlater mesteparten av syngearbeidet til andre artister: Robyn, Susanne Sundfør, Anneli Drecker, Karin Dreijer-Andersson, Erlend Øye og Jamie Irrepressible for å nevne de mest hyppige vokalkollaboratørene.

Mitt forhold til Röyksopp startet i 2001 med låta "Poor Leno" fra debutalbumet – en flott dancepoplåt med Erlend Øye på vokal (ledsaget av en trist musikkvideo). Ni år senere opplevde jeg dem i konsert som oppvarmingsband til den franske synth-legenden Jean-Michel Jarre på Akerhus festning, lørdag 28. august 2010. En flott konsert selv om de opplevde litt teknisk kluss på én av låtene, men resten av oppvarmimgen var outstanding – og jaggu dukket ikke Robyn opp som special guest star. I 2014 annonserte de at de ikke kommer til å gi ut flere album – noe de har stått ved foreløpig. Jeg synes påfunnet er trist, de er jo såvidt 40 år gamle og har masse musikk igjen i kroppen (antar jeg). Greit nok at de kommer med en singel annethvert år, men å ikke gi ut flere langspillere er rett og slett et waste of talent.

PS! Oppdatering, 5.8.2019 (det ovenstående ble skrevet i april 2018): Jeg har en liten teori: Den ene røyksoppen sa til den andre: Jeg fikk plutselig lyst til å slippe ut et album igjen. Den andre røyksoppen svarer: Jeg også! Men hvordan skal vi gjøre det når vi har sagt så klart i fra at vi ikke skal gi ut flere album? Vi kan jo ikke synke like lavt som det a-ha gjorde i 2015! Jeg har en idé, svarer den første. Vi slipper ut et nytt album forkledt som en spilleliste på Spotify, Tidal og andre strømmetjenester – hvorpå vi slipper ut én og én låt! Den andre svarer: Kjempegod idé! Og la oss kamuflere albumet ytterligere ved å kalle spillelista for “Lost Tapes” slik at vi får folk til å tro at låtene er ting vi har hatt liggende uutgitt i arkivet!

Og vips! Nå gir de ut et nytt album på en mer moderne og dynamisk måte og omgår dermed sitt selvpålagte forbud. (Per skrivende stund inneholder spillelista seks låter.) Vel, dette er min teori. Om den er sann eller ikke, spiller jo egentlig ingen rolle. Det viktigste er at de lager og gir ut ny musikk. De er fortsatt et talentfullt par fra Tromsø kommune.

Beste album:

  1. Junior (2009)

  2. The Understanding (2005)


Spillelister (Spotify):

 

TangerineDream.jpg

14. TANGERINE DREAM

Drøyt 20 personer har vandret inn og ut av Tangerine Dream siden bandet ble etablert i Vest-Berlin for 52 år siden. De tre man ser på fotografiet regnes som den mest kreative, nyskapende og innflytelsesrike line-upen: (øverst til venstre) Christopher Franke (f. 1953), (nederst) Peter Baumann (f. 1953) og (øverst til høyre) Edgar Froese (1944-2015) utgjorde Tangerine Dream gjennom hele 1970-tallet. Den fjerde viktigste personen i bandet, og som bør nevnes, er Johannes Schmoelling (f. 1950) som erstattet Baumann fra 1980. Og for å gjøre en lang historie kort: Edgar Froese er den personen som har vært desidert lengst i bandet: fra etableringen i 1967 og helt til han døde i 2015. I dag består bandet av tre personer som ikke var født (!) da Tangerine Dream forbløffet verden med sitt gjennombruddsalbum "Phaedra" i 1974.

1974-1984 var storhetsperioden til Tangerine Dream, og jeg vil være så slem (men akk så ærlig) å si at denne perioden er den eneste av interesse og betydning. Musikken de ga ut før denne perioden (1969-1973) var altfor sær og eksperimentell, og alt de har laget fra 1985 og frem til i dag har vært - med tiltakende styrke - uinspirerende og intetsigende elevatormusikk. Dette skrev jeg i VGs debattforum (i en debattråd om Tangerine Dream) i 2009:

"Etter [1984] gjentok Tangerine Dream seg selv gang på gang - og kokte samme suppe på den samme spikeren. Å kalle 00-tallets Tangerine Dream 'en skygge av seg selv' er en altfor mild karakteristikk. Alt som fantes av kreativitet er forlengst tørket ut. Jeg anser dem ikke lenger for å være et band, men en fabrikk og pengemaskin som gulper opp en ny utgivelse annenhver uke - fordi de vet at det finnes diehard-fans der ute som er villig til å kjøpe hva som helst, og som de kan utnytte. Edgar Froese har utviklet seg fra å være Mozart til å bli Onkel Skrue."

Disse ordene sier også litt om kvaliteten på det Tangerine Dream ga ut i 1974-1984; da de var banebrytende; da de var pionérer; da de var fulle av vitalitet og idéer og ga ut den ene elektroniske perlen etter den andre. På Wikipedia har disse albumene fått sjangermerkelapper som "electronic music", "ambient", "Berlin school", "progressive electronic", "progressive rock" og "space rock". Grunnen til at "rock" også benyttes, er sannsynligvis fordi de også brukte gitarer, trommer (konvensjonelle og mer eksotiske), fløyter, munnspill og sitarer på albumene. Det er bare noen få av utgivelsene fra denne perioden som kan kalles hel-elektroniske.

Min første kontakt med Tangerine Dreams musikk var kjenningsmelodien til NRKs radioprogram "Verdt å vite" på 1980- og 90-tallet, men det var ikke før på midten av 00-tallet at jeg kunne navngi melodiens navn ("Stratosfear") og hvem som sto bak. Basert på noe jeg hadde lest eller hørt, hadde jeg kjøpt samlealbumet "Dream Sequence" som dekker Tangerine Dreams gylne år, 1974-1984, også kalt "the Virgin years" (oppkalt etter plateselskapet de hadde kontrakt med i denne epoken), og på det albumet, blant mye annet interessant musikk, dro jeg kjensel på "Verdt å vite"-melodien. I løpet av siste halvdel av 00-tallet hadde jeg anskaffet meg samtlige "Virgin"-album - pluss seks-sju album fra 1990- og 2000-tallet som jeg angrer i ettertid på å ha anskaffet.

For alle som ønsker å vite mer om den elektroniske musikkens barndom, så er Tangerine Dream pensum. Man kommer ikke utenom bandets bidrag til sjangerens utvikling. Deres gjennombruddsalbum "Phaedra" (1974) har av denne grunn fått sin velfortjente plass i bibelen "1001 album du må høre før du dør". Men man bør høre på flere, så lenge de er fra 1974-1984.

Fun fact #1: Klaus Schulze (plass #32 på denne lista) var en del av den originale line-upen til Tangerine Dream, men han ble bare med på ett album, den svært eksperimentelle syretrippen "Electronic Meditation" (1970) (ikke er det særlig elektronisk, og ikke er det særlig meditativt heller). Så tok han fatt på en solokarrière som er beskrevet lenger opp på denne siden.

Fun fact #2: Ifølge Wikipedia har Tangerine Dream gitt ut 137 album; derav 103 studio- og livealbum og 34 soundtrack-album. Grunnen til at studioalbumene og livealbumene er slått sammen til én kategori er enkel: På livealbumene finnes det utelukkende nye komposisjoner (som ikke har noen egne studioalbum-versjoner). Med andre ord: Bandets livealbum er egentlig studioalbum som er spilt inn under konserter (og mikset i studio i ettertid).

Beste album:

  1. Force Majeure (1979)

  2. Rubycon (1975)


Spillelister (Spotify):

 

Foto: Frode Dahl (@Friends Arena, Stockholm, 3.7.2016)

Foto: Frode Dahl (@Friends Arena, Stockholm, 3.7.2016)

13. COLDPLAY

Min ekssamboer Tore Sveen gjorde meg oppmerksom på London-bandet Coldplay i 2001. Han overrakte meg CD-en "Parachutes" (2000), debutalbumet av bandet som alltid har bestått av bassist Guy Berryman (f. 1978), gitarist Jonny Buckland (f. 1977), trommis Will Champion (f. 1978) og vokalist Chris Martin (f. 1977) (låtskrivings- og keyboardoppgavene deles av alle fire), og han ga meg beskjed om å lytte spesielt til spor 1, "Don't panic", som var Tores favorittlåt på albumet. Men albumet inneholdt flere perler, noe også oppfølgeralbumet ("A Rush of Blood to the Head", 2002) gjorde. Men det var ikke før tredjealbumet "X & Y" (2005) at jeg rykket opp fra å være Coldplay-interessert til Coldplay-fan. Siden har det gått slag i slag. Sju album har det blitt per dags dato, alle fylt av kvalitetsrock som spenner fra det skjøre til det majestetiske – og alltid med inderlighet. Og ofte med tekster som treffer mitt i hjertebarken.

3. juli 2016 var jeg sammen med Tore Sveen, Frank Robert Næss, Tord Nygård, Lasse Holmen, Susanne Korvanen og 53 569 andre tilskuere i Friends Arena i Stockholm for å bevitne en heidundrende og gigantomanisk rockekonsert med Coldplay (jf. fotografiet). En ganske effen konsertopplevelse vil jeg si. Godkjent pluss.

Fun fact: Coldplay er den eneste artisten/bandet på denne lista som er yngre enn meg. (Da ser jeg langt bort fra Tangerine Dreams nyeste line-up som jeg aldri lytter til)

Beste album:

  1. X & Y (2005)

  2. Viva la Vida or Death and All His Friends (2008)


Spillelister (Spotify):

 

Biosphere.jpg

12. BIOSPHERE

«Ambient music must be able to accommodate many levels of listening attention without enforcing one in particular; it must be as ignorable as it is interesting.» - Brian Eno (ambient-sjangerens grunnlegger)

Tilbake til Tromsø kommune igjen (se #16 og #15): Biosphere er et ettmannsband fra Tromsdalen bestående av Geir Jenssen (f. 1962). Allerede i 1984 ga han ut sitt første soloalbum under artistnavnet E-Man (albumet het det samme). I 1985-1990 var han med i trioen Bel Canto, men etter to albumutgivelser ble Jenssen uenig med Anneli Drecker og Nils Johansen om hvilken musikalsk retning Bel Canto skulle fortsette i. Dermed så hans andre soloalbum ("The North Pole by Submarine") dagens lys i 1990 – denne gangen som Bleep. Da han ga ut sitt tredje soloalbum, "Microgravity" i 1991, hadde han skiftet artistnavn igjen – til Biosphere – et artistnavn han har holdt seg til siden. De to første Biosphere-albumene inneholdt en miks av rytmisk og ambient elektronisk musikk. Uten vokal, men med masse samplinger fra mer eller mindre obskure science fiction-filmer fra USA og Sovjetunionen. I 1994 fikk han sitt internasjonale gjennombrudd med låta "Novelty waves" (fra albumet "Patashnik") som ble brukt som soundtrack til en Levis-reklamefilm.

I 1997 skjedde det noe nytt: Han ga ut "Substrata", et 100 % ambient album, dvs. helt uten rytme i tradisjonell forstand, men med mye stemning – og fortsatt med rikelige mengder samples (bl.a. to monologer fra tv-serien "Twin Peaks"). Med dette albumet etablerte Biosphere seg som en av de fremste ambient-artister i verden, omtrent i samme liga som Brian Eno. Når det lages lister over de beste ambient-albumene som er laget, er det svært sjelden at ikke "Substrata" blir nevnt (f.eks. en 38. plass i denne kåringen av Pitchfork), og albumet ligger i skrivende stund på 23. plass over alle album utgitt i 1997 (uansett sjanger) på nettstedet Rate Your Music. Etter "Substrata" og frem til i dag har det blitt ytterligere dusinet fullt med album som på sine forskjellige vis utforsker de soniske muligheter som ligger i ambient musikk.

På Spellemann-fronten har fem av albumene hans (Cirque (2000), Shenzhou (2002), Autour de la Lune (2004), N-Plants (2011) og Departed Glories (2016)) blitt nominert i klassen "Beste elektronika", og han har vunnet tre ganger: 2000, 2011 og 2016. Det vil ikke forbause meg om at han et vakkert år mottar selveste Spellemann-hedersprisen for sin mangeårige innsats i elektronika-bransjen generelt og ambient-bransjen spesielt. Og ettersom det nå har gått over 25 år siden hans debutalbum, er han dermed kvalifisert til å inkluderes i Rockheim Hall of Fame. Så gjenstår det å se om de to nevnte institusjoner i norsk musikkliv evner å anerkjenne Geir Jenssen betydning internasjonalt, nasjonalt og frodialt.

Jeg lytter ganske ofte til ambient musikk, spesielt når den er elektronisk basert. Jeg har hørt en god del på sjangerens "gudfar", Brian Eno (som bobler rett under topp 50-lista), men personlig liker jeg Biosphere aller best, kanskje fordi han ofte blander inn arktiske elementer i musikken, men også fordi han varierer stort med hvor han setter det musikalske fokuset. Han slutter aldri å overraske, man vet aldri hva han finner på ved neste albumutgivelse. Geir Jenssens musikk egner seg svært lite til trening og party, men er mye mer velegnet når det skal slappes av eller gjøres arbeid – alt fra vasking av kåk til retting av prøver (fortrinnsvis med et par solide øreklokker). Biospheres fungerer like godt som bakgrunnsmusikk som forgrunnsmusikk (jf. Brian Enos definisjon av ambient ovenfor). Når jeg bruker Biosphere som forgrunnsmusikk, reiser jeg på oppdagelsesreise. Det dukker stadig opp noe nytt i lydbildet selv om man hører det samme albumet flere ganger. Og som i tilfellet med Klaus Schulze (plass #32): Biospheres musikk er ikke for den utålmodige; dette er ikke popmusikk.

Biosphere holder sjelden konserter, så det var litt av et scoop av Trænafestivalen å få ham på kroken i 2013. Natt til søndag 7. juli, klokka 0300-0430, spilte han i det knøttlille Petter Dass-kapellet, med kapasitet på ca. 30 tilskuere. Heldigvis hadde festivalen montert et par høytaleranlegg på utsiden slik at de hundrevis som satt på bergene fikk gleden av musikken. I begynnelsen satt jeg utenfor, men halvveis ut i konserten prøvde jeg lykken, og det viste seg at det var et par plasser ledig helt foran ved scenekanten, to-tre meter fra musikkgeniet himself. Det var med en stor dose ærefrykt (jeg var nok starstrucked) jeg satt der på nært hold og fulgte med på hans beveglser over tangenter, skruknotter og data-tastatur.

Beste album:

  1. Substrata (1997) (originalalbumet utgjør spor 1-11)

  2. Patashnik (1994)


Spillelister (Spotify):

 

OMD.jpg

11. ORCHESTRAL MANOEUVRES IN THE DARK

Orchestral Manoeuvres in the Dark (ofte forkortet OMD) er et synthpopband fra halvøya Wirral i Merseyside, England. I 1979 debuterte de med singelen "Electricity", og året etter kom deres selvtitulerte debutalbum ut på markedet. OMD var dermed tidligere ute med sin albumdebut enn andre suksessfulle britiske synthpopband som New Order, Eurythmics, Depeche Mode, Duran Duran, Soft Cell, Tears for Fears, Talk Talk, Spandau Ballet, Erasure og Pet Shop Boys, for å nevne noen (dog debuterte de etter Ultravox og The Human League). Men selv om de var blant de tidligste synthpop-bandene på den britiske scenen, opplevde OMD mindre suksess (målt i listeplasseringer) enn blant andre de overnevnte bandene. OMD har aldri klart å nå førsteplassen på den britiske singlelista (3. plass er deres beste plassering). Noen vil skylde på plateselskap og dårlig markedsføring; andre vil skylde på uflaks og dårlig timing; mens andre skylder på bandnavnet som er en anelse lengre og mer komplisert enn andre bandnavn i popbransjen på 1980-tallet.

Men i retrospekt, når musikkjournalister og musikkfans lager lister over de beste britiske synthpopbandene gjennom tidene, havner OMD trygt innenfor topp 10 hos de aller fleste (blant annet denne lista fra Ranker.com). Og det som er ekstra morsomt er at OMD på ingen måte trenger å skjemmes over sitt comeback på 2010-tallet (i motsetning til andre forgubbede 1980-tallsband som har forsøkt seg): OMD hadde egentlig avsluttet sin virksomhet etter albumet "Universal" i 1996 etter flere år med lunkne anmeldelser og stupende salgstall. Men 14 år senere var motivasjonen (og pengelysten?) kommet tilbake; og de tre albumene de har gitt ut i 2010, 2013 og 2017, har på langt nær ført til noen hitliste-suksess, men albumene har iallfall fått meget god mottakelse av kritikere og fans.

Orchestral Manoeuvres in the Dark består av vokalist (på 90 % av låtene), bassist og låtskriver Andy McCluskey (f. 1959); keyboardist, låtskriver og vokalist (på 10 % av låtene) Paul Humphreys (f. 1960); keyboardist og blåseinstrumentalist Martin Cooper (f. 1958) og trommeslager Malcolm Holmes (f. 1960). OMD har gått under radaren hos mange her i Norge, inkludert undertegnende. Jeg oppdaget dem ikke før ca. 2012 (jeg hadde nettopp flyttet til Kirkenes) da jeg tilfeldigvis leste om dem på internett. Jeg kjøpte samle-CD-en "Messages: Greatest Hits" (utgitt i 2008) og ble forbløffet over friskheten og melodiøsiteten i det jeg hørte. Da tenkte jeg tre ting: (1) Jeg vil så fort som mulig skaffe meg alle albumene OMD har gitt ut; (2) jeg har ikke råd til å kjøpe alle albumene OMD har gitt ut; og (3) OK, da! Jeg gir etter for presset: Jeg skaffer meg Spotify! Så OMD var den avgjørende faktoren for at jeg installerte Spotify og abonnerte på tjenesten, og siden den gangen har jeg benyttet med stadig mindre av CD-spilleren.

Ja, det er smått utrolig at jeg ikke oppdaget dette bandet før medlemmene passerte 50 år i alder, men de har iallfall gitt meg mye glede i løpet av mitt opphold her oppe i Øst-Finnmark. Hadde jeg skulle laget en liste over de bandene jeg har hørt mest på mens jeg har bodd i Sør-Varanger kommune (fra 2011 til i dag), så hadde nok OMD havnet på topp 3.

OMD er ikke alene blant synthpopbandene om å lage fascinerende og catchy synthpop, men det som skiller OMD ut blant synthpopmassen er tre ting: (1) Andy McCluskeys imponerende stemmeregister (kun overgått av A-has Morten Harket); (2) den dominerende rollen bassgitaren (spilt av Andy McCluskey) har i lydbildet på mange av låtene (New Order er også flink med bassgitaren, men på en annen måte); og (3) bruken av trommer: OMD har faktisk en "ekte" trommeslager og bruker dermed mindre trommemaskiner enn et gjennomsnitts synthpopband.

Fun fact: Frontmann Andy McCluskey har altså aldri opplevd å nå førsteplassen på den britiske singlelista med OMD. Derimot oppnådde han denne bragden med Atomic Kitten! McCluskey var nemlig jentebandets grunnlegger og hovedlåtskriver på det første albumet deres – og én av disse låtene, "Whole again", debuterte på 1. plass på UK Singles Chart i februar 2001 og beholdt topplasseringen i fire uker på rad!

Beste album:

  1. Junk Culture (1984)

  2. English Electric (2013)


Spillelister (Spotify):

 

PinkFloyd.jpg

10. PINK FLOYD

Pink Floyd var et engelsk band som ble grunnlagt i 1965 av følgende fire: vokalist, gitarist og låtskriver Syd Barrett (1946-2006), trommeslager Nick Mason (f. 1944), vokalist og bassist Roger Waters (f. 1943) og keyboardist og pianist Richard Wright (1943-2008). Men allerede etter debutalbumet ("The Piper at the Gates of Dawn", 1967) begynte Barrett å få alvorlige problemer med rusmidler og psykiske lidelser, så da andrealbumet ble utgitt ("A Saucerful of Secrets", 1968) var Barretts arbeidsoppgaver overtatt av David Gilmour (f. 1946) – eller det vil si: vokalistjobben og brorparten av låtskriverjobben delte Gilmour og Waters mellom seg.

Pink Floyd-historien kan egentlig deles inn i Syd Barrett-perioden (1965-1967), harmoniperioden (1968-1976), Roger Waters-perioden (1977-1983) og David Gilmour-perioden (1984-1995). (Disse periodene kan også kalles den psykedeliske perioden, progrock-perioden, bitterrock-perioden og poprock-perioden.) Hver periode med sin dominante figur – bortsett fra harmoniperioden (progrock-perioden), hvor bandet var egalitært og samstemt. Og de fleste Pink Floyd-fans vil nok være enige i at bandet var på sitt aller mest geniale i disse årene, selv om de andre periodene hadde sine gullkorn: Syd Barretts psykedeliske og humoristiske gull, Roger Waters samfunnskritiske og rasende gull og David Gilmours behagelige gitargull.

Personlig er jeg enig med flertallet. Harmoniperioden har skapt mesterverkene "The Dark Side of the Moon" (1973) og "Wish You Were Here" (1975). Og i duellen mellom Waters og Gilmour foretrekker jeg Gilmour pga. den delikate gitarspillingen og sin runde og behagelige stemme (av og til ble Roger Waters snerrende pipestemme for mye av det gode for meg). Når det gjelder Syd Barrett-perioden med dens psykedeliske påfunn, så kan jeg klare meg fint uten. Syrerock har aldri vært, og er fremdeles ikke, min kopp kakao. Men kanskje vil jeg med tiden lære å verdsette låtene på de par første albumene bedre. Spør meg igjen om 20 år.

Stein Bonesmo (f. 1959), min musikklærer på Sverresborg ungdomsskole 1989-1992, er ene og alene ansvarlig for at jeg fattet interesse for den britiske kvartetten jeg nå skriver om. Han var nemlig så elskverdig å vise meg, Tor Erik Brunsvik og 20 andre elever mens vi gikk i enten 7B, 8B eller 9B (jeg husker ikke nøyaktg på hvilket trinn det skjedde) animasjons- og spillefilmen "Pink Floyd – The Wall" (1982), basert på albumet "The Wall" (1979). Og den låten som – selvfølgelig – festet seg best og lengst på hjernebarken min var "Another brick in the wall (part 2)". Jeg elsket den låta da jeg var elev. Nå er jeg blitt lærer og liker låta fremdeles, men jeg sier det ikke høyt til elevene mine. "The Wall" ble naturlig nok min første Pink Floyd-anskaffelse etter at mamma hadde gitt meg CD-spiller til 18-årsdagen min. Men trutt og jevnt, skaffet jeg meg alle andre Pink Floyd-album.

Jeg så nesten Pink Floyd live i Hyde Park, London, under "Live 8"-konserten med diverse artister 2. juli 2005. Jeg var i Hyde Park sammen med min daværende kjæreste, men ikke blant de 150 000 menneskene som hadde fått billett foran scenen. Vi var nemlig blant de 100 000 som hadde fått "trøstebilletter" foran en gigantisk skjerm på sørsiden av Hyde Park. Den ekte konserten var på nordøstsiden. Fett nok! Jeg anser det ikke som å ha vært tilstede på konserten, men det var likevel trivelig å være der og føle fellesskap med de 99 999 andre skjermtitterne. Uansett: Et gjenforent Pink Floyd var siste band ut. For første gang på 24 år, sto Gilmour/Mason/Waters/Wright sammen på samme scene og fremførte fire-fem låter. Da siste låt "Comfortably numb" ebbet ut i 01-tiden var jeg nummen i beina, men vandret komfortabel og lykkelig ut i London-natten, sammen med kjæresten min, til hotellet vårt ved Earls Court. (Fem dager senere smalt det i London, men det er en annen historie.)

Beste album:

  1. The Dark Side of the Moon (1973)

  2. Wish You Were Here (1975)


Spillelister (Spotify):

 

MikeOldfield2.jpg

9. MIKE OLDFIELD

I 1973 startet to eventyr: 22 år gamle Richard Branson drømte om å starte et plateselskap, mens 19 år gamle Michael Gordon Oldfield (f. 1953) lette etter noen som kunne gi ut musikken han hadde spilt inn etter å ha blitt avvist av de etablerte plateselskapene. Richard og Mike møttes, og "Tubular Bells" ble Virgin Records' aller første utgivelse. Resten er en suksessrik historie for begge parter. Mike Oldfield gikk helt til topps på den britiske albumlista, både med debutalbumet "Tubular Bells" (1973) og oppfølgeren "Hergest Ridge" (1974). I fire uker, sommeren 1974, skiftet disse to albumene om å inneha 1. og 2. plass på albumlista. Som om ikke dette var nok for en ung mann fra Reading: 1. mars 1975 vant han Grammy-pris i kategorien "Best Instrumental Composistion" for "Tubular Bells". Og Richard Branson smilte bredt på sine turer til banken.

Mike Oldfield er en multiinstrumentalist: På debutalbumet spilte han alle instrumenter selv, med unntak av blåsere (som han fikk storebroren Terry Oldfield til å spille). Men etterhvert som pengene begynte å dryppe inn, tok han seg råd til å hyre inn musikere, men han har stort sett tviholdt på tangentinstrumentene, elektroniske instrumenter og ikke minst gitarinstrumentene. Når Oldfield spiller konsert, velger han seg gitarene. Akustiske som elektriske. Han har selv uttalt at gitarer er den eneste type instrument han er flink til å spille. Men Mike Oldfield har også, gjennom sin 45 år lange solokarrière, vist seg å være multisjangerist: 1970-tallet var hans progrock-periode ("Tubular Bells" (1973) var gjennombruddet, men fansen liker "Ommadawn" (1975) aller best); på 1980-tallet drev han for det meste med popmusikk ("Moonlight shadow", sunget av Maggie Reilly, anyone?); 1990-tallet var hans newage-periode (typisk album: "The Songs of Distant Earth" (1994)); mens etter tusenårsskiftet har han både flørtet med dance/tekno ("Light + Shade" (2005)) på den ene siden og klassisk musikk ("Music of the Spheres" (2008)) på den andre siden – og på hans siste album, har han returnert til progrock ("Return to Ommadawn" (2017)). Så hva 65-åringen kommer til å finne på neste gang, er ikke lett å forutse.

Når det gjelder mitt forhold til Mike Oldfield, var det kjærlighet ved tusen-og-første blikk. Som umoden tenåring som stort sett kun likte pop og annen lettfordøyelig musikk, avviste jeg Mike Oldfield på vår første musikalske date. "Tubular Bells" var rett og slett for komplisert for meg på den tiden. Men etter jeg hadde lagt de forhatte tenårene bak meg, begynte jeg å åpne ørene for andre sjangre, og jeg ga Mike Oldfield en ny sjanse. Og nå ble det full match! Jeg digget (og digger fremdeles) både hans lange og kompliserte komposisjoner fra 1970-tallet og hans fengende popmusikk fra 1980-tallet. Så har jeg hatt et blandet forhold til det han har kommet med etter han brøt med Richard Branson og Virgin Records i 1991. Noe fungerer bra, mens enkelte ting blir for klissete, svulstig, pompøst og intetsigende etter min smak.

Fun fact #1: I 1973 solodebuterte han som 20-åring, men i tenårene var han med i duoen Sallyangie (sammen med storesøsteren Sally Oldfield) og i folkemusikkbandet Kevin Ayers & The Whole World.

Fun fact #2: Spillefilmen "The Exorcist" (1973) skal sannsynligvis ha en del av æren for at både Mike Oldfield og Virgin Records fikk en flying start. Virgin-grunnleggeren Richard Branson, hadde nemlig, uten å informere Oldfield om det, gitt regissør William Friedkin tillatelse til å bruke materiale fra "Tubular Bells" i filmen. De første minuttene av Mike Oldfields debutalbum kan høres spredt i filmen og ikke minst som rulletekstmelodi. Oldfield ble forbannet; han ville slett ikke at musikken hans skulle bli assosiert med en skrekkfilm og at folk skulle bli redde når de hørte "Tubular Bells". Men det var for sent, åpningstonene fra debutalbumet ble kjent som (og Richard Branson var frekk nok til å markedsføre dem som) "Theme from ‘The Exorcist’". Dette ble den første av mange konflikter mellom Mike Oldfield og Richard Branson.

Fun fact #3: Året er 1990. Mike Oldfield har forlengst fått Virgin Records og Richard Branson langt opp i halsen, blant annet fordi Oldfield mener at Branson markedsfører ham for dårlig og forsøker å detaljstyre hva slags musikk han skal lage. Branson vil tjene penger, så han vil at Oldfield skal lage mest mulig radiovennlig popmusikk, og dersom han prøver seg på komplisert progrock, så skal i så fall albumet ha tittelen "Tubular Bells II" slik at flest mulig vil kjøpe det. Oldfield er på dette tidspunktet kun to album unna å fullføre kontrakten med Branson, så han bestemmer seg for å lage "Amarok" – et album han hovedsaklig lager for å irritere Richard Branson mest mulig: Det inneholder nemlig bare ett eneste spor (lengde: 60 minutter!) med musikk som går sammenhengende uten pauser - og uten muligheter for Virgin Records å bruke noe av det til å gi ut singler (noe som er en vanlig forretningsmodell i popbransjen på denne tiden). Ikke nok med det: Ettersom han vet at Richard Branson kommer til å høre på albumet på bilstereo-anlegget sitt (på høyt volum), så legger han inn tre-fire "jump scenes" i løpet av de fem første minuttene for å få Branson til å skvette i førerstolen. På toppen av det hele legger han inn et morsesignal 48 minutter ut i låta: "FUCK YOU RB". Branson blir ikke imponert, men det blir Mike Oldfield-fansen: "Amarok" (1990) er et svært annerledes og lekent album hvor Oldfield slipper seg løs (og spiller nesten alle instrumenter selv), og det regnes i dag som ett av hans fem beste album – og hans aller beste etter 1970-tallet.

Fun fact #4: Det aller siste albumet han gjorde før han sa "Morn'a Richard!" var "Heaven's Open" (1991) - et hastverkalbum der der han simpelthen skrev noen standard poplåter uten å hyre inn noen vokalister. Han sang alle låtene selv, noe som ikke alle fans ble happy for (kanskje med god grunn når sant skal sies). Men iallfall: Mike Oldfield var endelig fri etter 18 års fangenskap hos Richard Branson og Virgin Records – og hva er det første han gjør med sitt nye plateselskap (Warner Music)? Jo, han lager Richard Bransons våte drøm: "Tubular Bells II" (og den går rett til 1. plass på den britiske albumlista, forøvrig hans tredje og foreløpig siste listetopp).

Fun fact #5: Mike Oldfield har gitt ut fire album med "Tubular Bells" i tittelen: "Tubular Bells" (1973) (originalen han lagde som 18-19-åring); "Tubular bells II" (1992) (et selvstendig album med mange og tydelige – og ofte overraskende og humoristiske – referanser til originalen); "Tubular Bells III" (1998) (et selvstendig album som har noen referanser til de to foregående) og "Tubular Bells 2003" (2003) (en nyinnspilling av 1973-albumet: note for note, instrument for instrument, men med up-to-date innspillingsteknologi og lyd – og med oppretting av de "feilene" han mener å ha gjort som tenåring på originalinnspillingen (feil som visstnok har irritert ham i 30 år).).

Fun fact #6: Mike Oldfield har prøvd seg som filmmusikkomponist én gang: "The Killing Fields" (Roland Joffé, 1984). Det ga ikke mersmak. Han har uttalt at det var altfor vanskelig (det ga ham for lite frihet) og at han aldri kommer til å gjøre det igjen. Foreløpig, 35 år etter, har han holdt sitt ord.

Fun fact #7: I siste halvdel av 1980-tallet var Mike Oldfield samboer med den norske artisten Anita Hegerland. De fikk to barn sammen (jente og gutt), begge er født og oppvokst i Oslo. Både Anita og datteren Greta har bidratt med sine stemmer på noen av Mike Oldfields låter. (Ingen av de er gode nok til å inkluderes i spillelistene nedenfor, men for spesielt interesserte med Spotify-tilgang: søk etter Mike Oldfield-låtene "Innocent" (vokal: Anita Hegerland) og "Liberation" (stemme: Greta Hegerland-Oldfield)).

Alexander Twiss! Hvis du leser dette: Takk for hyggelige og morsomme Mike Oldfield-lyttestunder både hjemme hos deg på Rosendal og hos meg på Moholt Studentby.

Beste album:

  1. Ommadawn (1975)

  2. Amarok (1990)


Spillelister (Spotify):

 

Kraftwerk.jpg

8. KRAFTWERK

Er Kraftwerk verdens mest innflytelsesrike band? Man finner tusenvis av artikler på internettet som handler om dette spørsmålet, og blant artiklene hvor det forsvares at Kraftwerk er minst like innflytelsesrik som The Beatles er disse fra L.A. Weekly, The Telegraph, The Guardian og Aftenposten. Utover å henvise til disse artiklene, vil jeg ikke bedrive noen argumentasjon for Kraftwerks påvirkningskraft på dagens populærmusikk. Jeg bare simpelthen konkluderer med: Ja, de er sannsynligvis verdens mest innflytelsesrike band. (Men man behøver ikke like Kraftwerks musikk av den grunn.)

Det jeg derimot har tenkt å bedrive er å skrive litt om bandet, musikken og mitt personlige forhold til den: Kraftwerk holder til i Kling Klang Studio i Düsseldorf, slik de har gjort det siden 1970-tallet. Debutalbumet ("Kraftwerk") kom i 1970, en rimelig eksperimentell plate for å si det ganske mildt. Også på de to neste albumene klasket de maling på en vegg for å se hvilket mønster de fikk. Men fra og med det fjerde albumet ("Autobahn" (1974)) hadde malingen størknet og man kunne høre et mønster, en klar musikalsk retning: Minimalistisk elektronisk musikk, ofte monoton og repetitiv, men aldri kjedelig. Det ligger alltid en krystallklar melodi der, støttet opp av elektroniske beats og en liten dæsj (tørr) humor. Albumene "Trans-Europe Express" (1977), "The Man-Machine" (1978) og "Computer World" (1981) er alle klassikere i populærmusikkens historie – i tillegg til allerede nevnte "Autobahn".

I 1986 skjedde det noe: Det til da genierklærte bandet, ga ut et album som fikk lunken kritikk hos samtidens presse ("Electric Café"). Kraftwerk-medlemmene Ralf Hütter (f. 1946), Florian Schneider (f. 1947), Karl Bartos (f. 1952) og Wolfgang Flür (f. 1947) fikk sjokk. Idyllen slo sprekker. De begynte å tvile på sine egne evner. De kviet seg for å lage musikk. Ja, det skulle faktisk ta 17 år (!) før de slapp ut nytt materiale: Men da "Tour de France Soundtracks" kom ut i 2003, hadde Bartos og Flür forlengst sluttet i bandet. Lydteknikkerne Fritz Hilpert(f. 1956) og Henning Schmitz (f. 1953) var kommet inn og er fremdeles medlemmer. I 2009 orket ikke Florian Schneider mer, og han ble en kort stund erstattet av videoteknikker Stefan Pfaffe – som igjen ble erstattet av en ny videoteknikker, nemlig Falk Grieffenhagen (f. 1969). Kun ett medlem fra originalbesetningen er i bandet fremdeles, men det er til gjengjeld hjernen og motoren i Kraftwerk, Ralf Hütter. Han er hovedkomponisten bak alle Kraftwerk-komposisjoner fra 1970 og fram til i dag.

Kraftwerk har ikke gitt ut noen nye komposisjoner siden 2003, men det betyr ikke at de har ligget på latsiden. De har laget oppdaterte versjoner av samtlige låter siden 1974 og reist rundt i verden og fremført disse. De har attpåtil laget musikkvideoer/animasjoner til hele katalogen sin, slik at de som drar for å oppleve Kraftwerk live ikke bare skal få servert godteri før øret, men også godteri for øyet. Hvert eneste sekund musikk på en Kraftwerk-konsert er ledsaget av animasjoner og video i bakgrunnen, og de siste tre-fire årene har grafikken vært tredimensjonal, hvilket betyr at publikum får utlevert 3D-briller foran alle konsertene. Undertegnende har vært på fire konserter med düsseldorferne: Grieghallen i 2006; Flow Festival i Helsinki i 2013 og to ganger i Den Norske Opera & Ballett i 2016. Tor Erik Brunsvik har vært min faste ledsager på hver av de norske konsertene.

En konsert med Kraftwerk er i sannhet en unik opplevelse. I to timer står fire fyrer i dress eller selvlysende kondomdrakter, bom stille bak hvert sitt kontrollbord (som inneholder dataskjerm, tangenter og skruknotter), mens 3D-grafikk avspilles (perfekt synkront med musikken) på det gigantiske lerretet bak dem. Hva som er playback og hva som spilles live, er ikke lett å si. Men under "The robots" er det ingen tvil: Da forlater gutta scenen og lar seg erstatte av fire roboter.

Beste album:

  1. Trans-Europe Express (1977)

  2. Tour de France Soundtracks (2003)


Spillelister (Spotify):

 

Madonna.jpg

7. MADONNA

Sanger, artist, låtskriver, plateprodusent, danser, skuespiller og filmregissør Madonna Louise Veronica Ciccone (f. 1958) er født, oppvokst og utdannet i Michigan (hjemby: Rochester Hills). Som 20-åring flyttet hun til New York og tok noen musikalske strøjobber før hun i 1980 ble trommeslager, gitarist og vokalist i Breakfast Club uten nevneverdig suksess. I 1982 singledebuterte hun som soloartist med "Everybody", og året etter sto debutalbumet ("Madonna") for tur. Så fulgte det ene internasjonale gjennombruddet etter det andre: “Like a Virgin”-gjennombruddet i 1984, “True Blue”-gjennombruddet i 1986, “Like a Prayer”-gjennombruddet i 1989, “Vogue”-gjennombruddet i 1990, “Erotica”-sjokket i 1992, “Evita”-flausen i 1996 og “Ray of Light”-comebacket i 1998. Ingenting av disse hendelsene gikk upåaktet hen i verdens underholdningspresse.

Jeg var 9 år og hun var 27 da jeg falt pladask for henne – musikken hennes, altså. Året var 1986. Bostedet var Klostergata 1 bak Studentersamfundet i Trondheim, og radioprogrammet var fremdeles "Ti i skuddet". Her ble den ene Madonna-hiten etter den andre fra hennes tredje album "True Blue", kringkastet og havnet fjærlett i mine øreganger. Da hun begynte å kle av seg klærne rundt 1992 var jeg forlengst kommet i puberteten og var elev på Adolf Øien videregående skole (i dag: Thora Storm vgs.). Jeg var fremdeles 16 år da jeg brukte noen av langfriminuttene til å dra til Bruns bokhandel i Nordre gate for å sniktitte i boka "Sex" som Madonna ga ut samtidig med albumet "Erotica". Boka var full av bilder hvor ikke Madonna skjulte særlig mye, og jeg måtte bare innse at jeg var seksuelt tiltrukket av ei som var dobbelt så gammel som meg. Da jeg var student på NTNU (1996-2003), var mitt fokus på Madonna flyttet fra det fysiologiske til det musikalske igjen, og jeg delte en hel verdens begeistring for hennes comeback-album "Ray of Light" (1998) – et album som (skal vi stole på nettsiden rateyourmusic.com) fremdeles er det høyest rangerte Madonna-albumet.

Så kom oppfølger-comeback-albumet "Music" i 2000, hvor hun viste noen tegn på musikalsk tretthet, og med "American Life" (2003) så dabbet min Madonna-interesse av. Det vil si: Jeg var fremdeles – og er fortsatt – en stor fan av hennes 80- og 90-tallshits, men hun klarer ikke lenger å begeistre meg i like stor grad som før, selv om de påfølgende albumene (kanskje spesielt "Confessions on a Dance Floor", 2005) har sine gylne øreblikk.

Selv om tekstene hennes kanskje ikke er Nobel-verdig litteratur (de handler stort sett utelukkende om kjærlighet, sex og forelskelse), så har Madonna gjennom fire tiår hatt en unik teft for gode poplåter og samarbeidspartnere. Listene over hennes 60 (!) topp 10-hits i Storbritannia, 36 i USA og 25 i Norge, taler sitt mektige språk: Madonna er The Queen of Pop, ingen over – ingen ved siden. Hun er popmusikkens Marit Bjørgen. Takk for all glede, opphisselse og sorg du har gitt meg med musikken din (pluss noen bilder) oppgjennom årene, både som voksen mann, pubertal ungdom og prepubertal gutt.

Beste album:

  1. Like a Prayer (1989)

  2. True Blue (1986)


Spillelister (Spootify):

 

a-ha.jpg

6. A-HA

A-ha er tidenes største musikalske eksportartikkel fra Norge, og debutalbumet deres, "Hunting High and Low" (1985) er fremdeles verdens mest solgte album fra en norsk artist eller gruppe. De er fortsatt eneste norske band som har gått helt til topps både på den amerikanske ("Take on me", 1985) og den britiske singlelista ("The sun always shines on TV", 1985). Joda, det hjelper på med kjekke gutter, kult image og originale musikkvideoer, men også den kule og fengende popmusikken båret fram av Morten Harkets unike stemmeprakt, bidro til populariteten. I USA ble de en one-hit-wonder, mens i Storbritannia har de hatt ni topp 10-hits (de åtte første i 1985-1988, den siste i 2005 ("Analogue (All I want)")

Jeg ble bergatt av den überkule popmusikken deres allerede ved gjennombruddet i september 1985, da NRK Dagsrevyen hadde A-has førsteplass-bragd i USA som toppsak. "Take on me" tok meg med storm, så gjorde de tre albumene A-ha ga ut på 1980-tallet ("Hunting High and Low" (1985); "Scoundrel Days" (1986); "Stay on These Roads" (1988)). Så ble jeg litt mer lunken til dem på 1990-tallet. De to albumene de ga ut i det tiåret ("East of the Sun, West of the Moon" (1990) og "Memorial Beach" (1993)) var gode håndverk, bar preg av et langt mer modent og rockete A-ha, noe som for meg var litt skuffende på den tiden. De var fortsatt like kule, men jeg skulle ønske låtene deres var litt mer catchy. Nå i den senere tid, har jeg lært meg å sette litt større pris på 90-talls-materialet deres. Men selv om stormen min hadde stilnet, så ble jeg likevel svært trist til sinns da nyheten om A-has oppløsning kom i 1994.

Men i 2000 gjenoppsto bandet til min store glede. Og selv om de fem albumene de har gitt ut på 00- og 10-tallet er godkjente og vel så det, så er det likevel langt unna magien og energien fra 1980-tallet, men å forvente noe slikt er vel litt urealistisk med tanke på alderen gutta har kommet opp i. Og det at bandets gitartist Pål Waaktaar-Savoy (f. 1961), tangentist Magne Furuholmen (f. 1962) og vokalist Morten Harket (f. 1959), jobber hver for seg og sjelden møtes i studio, bidrar kanskje til at "det lille ekstra" mangler.

Jeg har sett A-ha i levende live to ganger: Comeback-konserten de hadde i Vallhall i Oslo 24. mars 2001, var strålende og gjorde meg lykkelig. (Mine konsertmakkere Trond Rypdal og Gyda Kambestad, virket også å være fornøyde.) Mens farvel-konserten de hadde i Oslo Spektrum 4. desember 2010, gjorde meg melankolsk. Og ja, jeg føler meg litt lurt nå når det viser seg at den konserteen ikke var den siste likevel. A-ha gjenoppsto nok en gang i 2015 – med nytt album (deres tiende); og så vidt jeg vet, eksisterer bandet fremdeles.

Låtskriver-funfacts:
- På 1980- og 1990-tallet var Pål Waaktaar-Savoy bandets hovedlåtskriver, men på 2000- og 2010-tallet er låtskriverbyrden delt likt på alle tre.
- Av alle låtene A-ha har gitt ut på album fra 1985 til i dag, er kun tre skrevet av alle tre i bandet: "Take on me" (1985), "Touchy" (1988) og "Stay on these roads" (1988).
- Den mest sjeldne låtskriverkombinasjonen i bandet er Harket/Waaktaar. Kun én låt er kreditert dette paret: "Living a boy's adventure tale" (1985).

Beste album:

  1. Hunting High and Low (1985)

  2. Scoundrel Days (1986)


Spillelister (Spotify):

 

Vangelis3.jpg

5. VANGELIS

Det som imponerer meg aller mest med den greske komponisten Evangelos Odysseas Papathanassiou (f. 1943) er hans forbløffende melodiske teft. Han er Hellas' svar på Rolf Løvland (fra Secret Garden, plass #40 på denne lista), men Vangelis har en vesentlig bredere musikalsk horisont og spiller på langt flere strenger enn sørlendingen. Selv ikke readingværingen Mike Oldfield (#9) kommer opp mot Vangelis hva kunstnerisk variasjon angår. Papathanassious musikk varierer fra det storslagne og majestetiske (f.eks. "Chariots of Fire", "1492: Conquest of Paradise", "Mythodea" og "Alexander") – via det lekne og eksperimentelle (f.eks. "Albedo 0.39", "Beaubourg", "See You Later" og "Invisible Connections") – til det neddempete og stemingsfulle (f.eks. "L'Apocalypse des Animaux", "Opera Sauvage", "Soil Festivities" og "Blade Runner").

Halvparten av 76-åringens produksjon består av soundtracks. Han vant Oscar for "Chariots of Fire" (1981), mens musikken han komponerte for "Blade Runner" (1982) og "1492: Conquest of Paradise" (1992) ble Golden Globe- og BAFTA-nominert. Han har komponert musikk for en rekke spillefilmer, dokumentarfilmer, tv-serier og idrettsarrangement (f.eks. fotball-VM i 2002 og London-OL i 2012); men bare elleve av dem har resultert i albumutgivelser. De øvrige 20 albumene Vangelis har gitt ut som soloartist, har alle cinematiske kvaliteter. Gjennom de fire samarbeidsalbumene han har gitt ut sammen med Jon Anderson (fra Yes) har Vangelis også flørtet med popformatet; og selvsagt: Gjennom de tre albumene han ga ut mens han var med i bandet Aphrodite's Child (1967-72), har Vangelis også vist sine progrock-evner.

Min første ubevisste kontakt med Vangelis' musikk var gjennom kjenningsmelodien til KLM-humorserien "Skai-TV" (NRK, 1988), mens ubevisst kontakt #2 kom i 1992 med fiaskofilmen "1492: Conquest of Paradise" (som jeg måtte se som elev ved Adolf Øien vgs.). I november 1994, rett etter at mamma ga meg min første CD-spiller som 18-årsgave, dro jeg til City Syd på Tonstad i Trondheim og kjøpte 4 x CD-pakken "Atmospheric Synthesizer Spectacular", en samleboks full av musikk fra diverse elektronika-komponister. Da ble jeg for første gang oppmerksom på navnet Vangelis, for han var nemlig berikelig representert i boksen (med 6-7 låter).

1995 var året jeg ble bevisst navnet Vangelis, da jeg leste VG og registrerte at soundtrackalbumet "1492: Conquest of Paradise" toppet Norges offiselle albumliste (tre år (!) etter utgivelsen). Drevet av min nysgjerrighet dro jeg til platesjappa i Lakselv (dette var under min førstegangstjeneste ved Garnisonen i Porsanger) og kjøpte dette albumet uhørt, og jeg ble solgt. Senere ut i min ettårige militære karrière, kjøpte jeg Vangelis' samlealbum "Portraits" (1996) for å utforske grekerens tidligere output, og igjen – jeg ble oppslukt og fascinert.

Siden har det gått slag i slag, og jeg har anskaffet meg det aller meste av grekerens albumutgivelser på CD. Siden han serverer så mye variert musikk, så har jeg egentlig aldri gått lei av denne mannen. Dersom jeg skulle bli lei av hans harmoniske og melodiøse verk, så kontrasterer jeg ved f.eks. å sette på én eller begge hans atonale avantgardistiske verk "Beaubourg" (1978) og "Invisible Connections" (1985). Og skulle jeg kjedes av hans rolige numre, så klasker jeg på noe rockete og jazzete som f.eks. “Earth”, "Albedo 0.39" og "See you later" (1982) – eller noe av hans tidligere band Aphrodite's Child, spesielt progrock-mesterverket "666" (1972). Så har jeg fått nevne det også.

"Fun" fact: Regissør Ridley Scotts mesterverk "Blade Runner" hadde première i 1982, men Vangelis' filmmusikk ble ikke gitt ut før i 1994 (med unntak av "Love Theme" og "End Titles" som dukket opp på samlealbumet "Themes" i 1989). Forsinkelsen skyldtes en kontraktuell uoverensstemmelse mellom filmprodusent og plateselskap; men også den lunkne mottakelsen "Blade Runner" fikk i sin samtid var med på å drøye utgivelsen. Da "The director's cut" kom i 1992, satte det fart på planene om soundtrackutgivelse. Partene kom til enighet, og det offisielle soundtrackalbumet "Blade Runner" så sitt lys 12 år etter filmpremièren.

Beste album:

  1. Blade Runner (1994)

  2. 1492: Conquest of Paradise (1992)

  3. L’Apocalypse des Animaux (1973)


Spillelister (Spotify):

 

REM.jpg

4. R.E.M.

R.E.M. står for Rapid Eye Movement – og besto av trommeslager Bill Berry (f. 1958), gitarist Peter Buck (f. 1956), bassist Mike Mills (f. 1958) og vokalist Michael Stipe (f. 1960). Ifølge alle offisielle dokumenter, var alle medlemmene kreditert som komponister og tekstforfattere til samtlige låter – selv om vi ytterst ute vet at det var Stipe som sto for mesteparten av tekstene. R.E.M. ble dannet som et garasjerockeband i Athens i amerikansk Georgia i 1980. I 1981 slapp de den første singelen ("Radio Free Europe"); i 1982 den første EP-en ("Chronic town") og i 1983 det første almumet ("Murmur"). Totalt ga bandet ut 15 album før de avsluttet sin virksomhet i 2011.

R.E.M.-epoken kan deles opp i tre perioder med fem album i hver: Periode #1 ("IRS-perioden"), 1980-1987: Her var de under kontrakt med I.R.S. Records og var et respektert navn på den amerikanske musikkscenen. Periode #2 ("Warner/Kvartett-perioden"), 1988-1997:Her var de under kontrakt med Warner Music, og med låta "Losing my religion" (1991) og albumet "Automatic for the People" (1992) ble de verdensstjerner. Periode #3 ("Warner/Trio-perioden"), 1998-2011: Her ble laget redusert med én mann; trommeslager Bill Berry fikk nok av rockelivet og trakk seg tilbake til et roligere liv som bonde; og R.E.M. fortsatte som trio helt til sluttstreken ble satt. Personlig liker jeg periode #2 og #3 best. Ikke misforstå, de laget slettes ingen dårlig musikk i "IRS-perioden" (og det finnes mange nok som trykker denne perioden tettest til sine bryst), men jeg har aldri klart å la meg helt overbegeistre.

1994 var året jeg oppdaget R.E.M., og militæråret 1995/96 var da jeg fikk R.E.M.-interessen såpass forsterket at jeg innledet et kjærlighetsforhold til bandet som ikke har visnet siden. Min første oppdagelse kom i TV-serien "My So-Called Life" (norsk tittel: "Angela") som ble sendt på riksdekkende fjernsyn (tror det var NRK), og i første episode blir "Everybody hurts" spilt. Og senere samme år (eller året etter), i en TV-serie jeg forlengst har glemt navnet på, hørte jeg "Losing my religion" for første gang. Disse to låtene gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg, og da Korporal Arne Endre Laugsand (en trønder jeg delte rom med under førstegangstjenesten i Porsanger i 1995/96) satte på den ene R.E.M.-skiva etter den andre inne på rommet i kaserne "Gagga", så ble jeg mer og mer overbevist at dette var rockebandet for meg.

R.E.M. har fulgt meg i tynt og tykt i 25 år nå, gjennom glade stunder og triste stunder. Musikken er full av uvanlige og spennende arrangement med et bredt spekter av instrumener. Tekstene har sprøytet inn glede, støtte, undring og inspirasjon i mitt sinn – men noen ganger frustrasjon: fordi kompleksiteten og den tunge symbolikken i enkelte av tekstene går høyt over min forstand og fatteevne. Jeg ble selvsagt veldig lei meg da georgianerne plutselig bestemte seg for å legge opp – uten verken forhåndsvarsler eller en avslutningsturné. Ekstra trist er jo det faktum at jeg aldri fikk sett dem i konsert. Det nærmeste var da de spilte i Hyde Park i London (under "Live 8"-arrangementet) 2. juli 2005, da jeg så dem på en storskjerm i en annen del av parken. (Se forøvrig #10 (Pink Floyd) ovenfor for nærmere beskrivelse av denne konsertopplevelsen).

Fun fact: R.E.M. har mottatt 15 Grammy-nominasjoner og derav vunnet tre Grammy-priser: To av dem for låta “Losing My Religion” (Best Pop Performance by a Duo or a Group with Vocals og Best Music Video, Short Form), og én for albumet låta kommer fra, “Out of Time” (Best Alternative Music Album).

Beste album:

  1. Out of Time (1991)

  2. Automatic for the People (1992)

  3. Reveal (2001)


Spillelister (Spotify):

 

JeanMichelJarre.jpg

3. JEAN-MICHEL JARRE

Det Zlatan Ibrahimović gjør med en fotball, gjør Jean-Michel Jarre (f. 1948) med en synthesizer. November 1976 skjedde to viktige ting her i verden: Jeg ble født og Jean-Michel Jarre fikk sitt internasjonale gjennombrudd med albumet "Oxygène", en elektronisk symfoni i seks satser. Siden har han sluppet ut ytterligere 19 album med elektronika i forskjellige stilarter. Men han er minst like berømt for sine ekstravagante (noen vil kanskje si stormannsgale) konserter som for musikken. På lista over verdens åtte største konserter målt i antall tilskuere, ligger Jarre inne med tre av dem. Han sparer ikke på verken pyro, fyrverkeri, laser. aller animasjon når han først setter i gang. De første 20 årene som konsertartist holdt han seg nesten for god til å ha konserter foran et mindre publikum, men etter tangeringen av verdensrekorden i Moskva i 1997, har han trukket gradvis mer innendørs. Selv jeg vært på to Jarre-konserter med 13 års mellomrom: "Intimkonsert" i Oslo Spektrum 10. mai 1997 og utenfor Akershus festning 28. august 2010 (med Röyksopp (med Robyn) som oppvarmingsband). Riktignok kun den sistnevnte med fyrverkeri, men begge med den berømte laserharpen han har som trademark.

Det var kjærlighet ved første øreblikk i 1989 da jeg for første gang hørte lyoneserens musikk. Den kjemiske forbindelsen mellom oss ble opprettet gjennom låta "Oxygène, part 4" (1976) og en nylaget musikkvideo (jepp, den med pingvinene) som NRK kringkastet flere ganger det året. På Sverresborg ungdomskole, i skoleåret 1989/90, arrangerte musikklærer Stein Bonesmo "Ti i skuddet" ved flere anledninger, hvor elevene tok med seg musikk som ble spilt over klasserommets stereoanlegg. Og så skulle vi stemme over låtene. En gang tok Ann Kristin Gamlemshaug med seg LP-plata "Oxygène" hvorfra den berømmelige fjerdesatsen ble spilt. Jeg husker ikke om "Oxygène, part 4" gikk til topps i avstemningen på slutten av musikktimen (jeg tviler egentlig på det ettersom metalfreakene Tomas Nerbø Smågesjø og Håvard Jakobsen hadde for mye makt i klassen), men jeg husker iallfall følelsen av at jeg hadde funnet mannen i mitt liv. Musikalske liv, altså. Ann Kristin var såpass behjelpelig at hun kopierte LP-plata over til kassett slik at jeg kunne nyte Jarres fortryllende musikk på daglig basis. Neste skoleår (1990/91) kjøpte jeg mitt første Jarre-produkt, nemlig musikkassettalbumet "Waiting for Cousteau" (1990), hvor hele side B besto av ett 23 minutter langt ambient-stykke (som er 46 minutter lang på CD-versjonen av albumet) – som jeg skal fortelle mer om i "Fun fact"-seksjonen nedenfor.

Flere har kalt Jean-Michel Jarre elektronikaens gudfar, inkludert meg selv – inntil jeg senere oppdaget Tangerine Dream (#14 på denne lista), Vangelis (#5), Kraftwerk (#8) og Klaus Schulze (#32) som alle ga ut elektroniske album før Jarre kom med "Oxygene" i 1976. Men det som Jarre kanskje var den første til å gjøre – gjennom "Oxygène" (1976) og oppfølgeren "Equinoxe" (1978), var å gjøre progressiv elektronika stuerent og tilgjengelig for den gjengse musikklytter. Disse albumene var på mange måter eksperimentelle, men hadde samtidig en bred appell takket være det genistreket å inkludere én pop-instrumental på hvert album (som kunne gis ut som single). Dermed fikk han mainstream-folk til å kjøpe offstream-plater. Som sønn av den den Oscar-vinnende filmmusikkomponisten Maurice Jarre ("Lawrence of Arabia" og "Doctor Zhivago"), var Jean-Michel ressurssterk i utgangspunktet, og dermed hadde han råd til å kjøpe de mest moderne og spennende synthesizerne, og med dem klarte kan å lage en unik og krystallklar sound.

Jarre ga ut albums jevnt og trutt gjennom 1980-, 1990- og 2000-tallet, men "Téo & Téa" (2007) var en gedigen skuffelse for meg og de fleste Jarre-fans, noe han sikkert tok inn over seg, for det skulle gå åtte år før han kom ut med noe nytt, men med prosjektet "Electronica" (som består av to album gitt ut i 2015 og 2016) gjorde han et respektabelt comeback, og med dette samarbeidsprosjektet med andre elektronika-relaterte artister fikk han forøvrig sin aller første Grammy-nominasjon ("Best Dance/Electronica album" for "Electronica 1"). Hans foreløpig siste album kom ut i 2018 og heter "Equinoxe Infinity" - hvor han har latt seg inspirere av albumet “Equinoxe” gitt ut 40 år tidligere.

Fun fact #1: I 1981 fikk han som første vestlige artist slippe inn i Kina for å holde konserter (sannsynligvis fordi Frankrike og Kina var buddies og at tekstløs musikk ikke utgjorde noen fare for maoismen). Han holdt to konserter for militært personell i Beijing – og tre konserter for sivile i Shanghai. Disse konsertene resulterte i albumet "The Concerts in China" hvor man tydelig kan høre hvilke låter som ble spilt inn i Beijing (kort militær applaus) og i Shanghai (lang og brølende sivil applaus).

Fun fact #2: I 1983 gjorde han et påfunn som frustrerte både fans og plateselskap: Han bestemte seg for å spille inn et album ("Music for Supermarkets") og kun gi ut ett eneste eksemplar av det (!) – som han solgte på auksjon for 69 000 franc. Albumet ble kringkastet på Radio Luxembourg én gang – hvor han oppfordret folk til å gjøre opptak ("Piratez moi!") – for deretter å tilintetgjøre mastertapen. Albumet er derfor aldri blitt utgitt på ny, men det finnes mange dårlige radioopptak av kringkastingen. Hvor originalalbumet er nå, er det ingen som vet.

Fun fact #3: Før jeg ble lærer, jobbet jeg som resepsjonist på Dragvoll Idrettssenter (ved NTNU-campus Dragvoll) i perioden 2000-03. På slutten av hver kveldsvakt satte jeg på CD-sporet "Waiting for Cousteau" (fra 1990-albumet med samme navn) og lot den runge over høytaleranleggene i håndballhallene og i treningsrommet for å gi brukerne et kraftig hint om at det nå var stengetid.

Fun fact #4: Strengt talt jugde jeg ovenfor hvor jeg fortalte om min første kontakt med Jarre. Jeg hadde hørt musikken hans før 1989 fordi "Fourth rendez-vous" (1986) ble brukt som kjenningsmelodi til TV-programmet "Forbrukermagasinet" (NRK), men jeg visste ikke at dette var Jarre før en stund etter Stein Bonesmos musikktimer på Sverresborg ungdomsskole.

Beste album:

  1. Oxygène (1976)

  2. The Concerts in China (1982)

  3. Equinoxe (1978)


Spillelister (Spotify):

 

PSB.jpg

2. PET SHOP BOYS

Før 2010 hadde jeg et nokså kjølig forhold til Pet Shop Boys. Jeg hadde riktignok et kortvarig crush på landeplagen "Go west" i 1993, men jeg ble fort lei den låta; men da jeg i 2010 kjøpte greatest-hits-kolleksjonen "PopArt - The Hits of Pet Shop Boys" (utgitt i 2003) og hørte gjennom de 35 andre hitlåtene på de to CD-skivene, oppdaget jeg at Pet Shop Boys kan mer enn å lage coverversjoner av Village People-låter. Jeg hadde fram til da en oppfatning av (som mange andre uvitende) at den britiske duoen stort sett bare lager coverlåter, men faktum er at av de ca. 300 låtene de har utgitt, utgjør coverlåtene cirka 20– og bare fire av dem er utgitt på album (de øvrige er gitt ut som bonusspor på diverse singler). Så myten om Pet Shop Boys som et coverband ble til de grader knust under gjennomhøringen av "PopArt". I stedet fikk jeg en musikalsk åpenbaring av et band som lager brilliant, smart og sofistikert popmusikk – og som kan bruke titler som "PopArt" med god samvittighet, for det er nettopp popkunst av ypperste kvalitet de har drevet med helt siden deres første utgivelse i 1984 og fram til i dag.

"Hæ?! Driver Pet Shop Boys på fremdeles?! Jeg har ikke hørt fra dem siden 90-tallet!". Dette er et velkjent utsagn jeg og mange andre "petheads" støter på. Pet Shop Boys er som mange andre popartister underlagt "popmusikkens naturlov", nemlig at suksess og mediaoppmerksomhet avtar med artistenes alder (i motsetning til rock som har motsatt naturlov: jo eldre man er, jo større suksess). Popbransjen er de unges arena. Jo eldre en popartist/popband blir, jo mindre penger legger plateselskapene i markedsføringsarbeid - som igjen fører til mindre spilletid i massemedia og mindre plass i folks bevissthet.

Men faktum er at vokalist, tekstforfatter og medkomponist Neil Francis Tennant (f. 1954) og keyboardist og hovedkomponist Christopher Sean Lowe (f. 1959), har holdt koken uavbrutt siden singledebuten i 1984 ("West End girls") og albumdebuten i 1986 ("Please") – med albumutgivelser gjennomsnittlig hvert tredje år. Og PSB-fansen, inkludert meg, vet at Tennant & Lowe aldri har sluttet å lage kvalitetspop fra øverste hylle. De lager minst like god popmusikk nå på 2010-tallet som på 1980- og 1990-tallet – med stor vekt på "minst"! De har hele veien vist evnen til å overraske og å fornye seg. Ethvert album har vært en reaksjon på det foregående, og de har valgt tolv ulike medprodusenter til sine tolv første album. Den eneste gangen de har brukt samme produsent på to album på rad, er de to ferskeste albumene: "Electric" (2013) og "Super" (2016), produsert av Stuart Price. Men det er kanskje ikke så rart tatt i betraktning den overveldende mottakelsen "Electric" fikk både fra kritikere og fans.

Pet Shop Boys lager meget fengende og catchy pop, men innehar faktisk ikke det samme toppnivået som A-ha (se #6). Med det mener jeg at de fem beste A-ha-låtene er enda bedre enn de fem beste PSB-låtene. Men Pet Shop Boys har et betydelig høyere gjennomsnittsnivå: A-ha har ca. 20 % middelmådige/svake låter i sin diskografi, mens antall middelmådige Tennant & Lowe-låter kan telles på maks to hender. Dessuten er tekstene til Neil Tennant av et helt annet kaliber enn hos Waaktaar/Furuholmen. Tennant er popens svar på Bob Dylan: Han har en unik måte å sette ord på glede, lidenskap, vemod, sorg, sjalusi og andre mellommenneskelige relasjoner og observasjoner. Eller for å parafrasere fra låta "Vocal": Han kan kunsten å uttrykke lidenskap og å forklare smerte ("expressing passion, explaining pain").

Som jeg var inne på i første avsnitt: For meg var Pet Shop Boys et hvilket som helst band i mengden før 2010. London-duoen ville ha havnet utenfor min topp 50-liste dersom jeg hadde laget en for ti år siden. Men i 2010 smalt det altså, og takket være Platekompaniet, som kjørte kampanjepriser på de ni første PSB-albumene, kjøpte jeg inn alt av album (inkludert remiksalbum, spesialalbum og b-sidealbum) før 2011 så dagens lys. Og siden har jeg anskaffet meg det aller meste som går an å skaffe til en akseptabel pris. I dag er Pet Shop Boys det eneste bandet/artisten jeg fortsetter å kjøpe CD-er fra (selv om alle låtene finnes på Spotify). I tillegg har jeg overvært fem PSB-konserter, nemlig i Tromsø (Døgnvillfestivalen, 24. august 2012), Stockholm (Cirkus Arena, 29. juni 2013), London (Royal Opera House, 21. juli 2016), Bergen (Bergenfest, 17. juni 2017) og Östersund (Storsjöyran, 28. juli 2017). Den sistnevte med Tor Erik Brunsvik. De øvrige: ingen reisemakkere.

Fun fact #1: Neil Tennant var journalist i musikkmagasinet Smash Hits, og Chris Lowe var arkitektstudent da de møttes for første gang. Møtet skjedde i 1981 i en elektro-butikk (ikke en dyrebutikk, altså) i Kings Road i London. De kom i prat og oppdaget fort en felles interesse for å lage musikk. Resten er historie, som det heter.

Fun fact #2: A-ha og Pet Shop Boys hadde de samme oppstartsproblemene: Debutsinglene "Take on me" og "West End girls" gjorde det svakt på hitlistene i 1984. Så forsøkte begge bandene på ny: A-ha fikk en annen produsent (Alan Tarney) til å lage en ny versjon av "Take on me" og en annen regissør (Steve Barron) til å lage en ny musikkvideo. Resultat: Great success! Pet Shop Boys gjorde det samme: De fikk en annen produsent (Stephen Hague) til å lage en ny versjon av "West End girls" og en annen regissør (Eric Watson) til å lage en ny musikkvideo. Resultat: Great success!

Fun fact #3: Den nye versjonen av "West End girls" toppet den britiske singlelista to uker på rad: 11. og 18. januar 1986. Hvem som hindret Pet Shop Boys å toppe lista for tredje uke på rad, spør du? Jo, selveste A-ha med "The sun always shines on TV"!

Fun fact #4: PSB har til nå gitt ut 55 singler. 22 av dem har havnet på topp 10-lista i UK, derav fire på førsteplass ("West End girls", "It's a sin", "Always on my mind" og "Heart").

Fun fact #5: Samtlige 13 studioalbum de har gitt ut, har kun ett ord i tittelen.

Fun fact #6: "Being boring" (1990) er en elsket låt blant mange PSB-fans. Det finnes en nettside (laget i 2000) som kun handler om den låta.

Fun fact #7: Apropos nettsider: På denne nettsiden er samtlige 370 PSB-låter (inkludert PSB-relaterte låter) omtalt og analysert. På samme side er disse låtene rangert (fra #1 til #370) av tusenvis av PSB-fans verden over.

Fun fact #8: Kun ett PSB-album har toppet albumlista her i Norge, nemlig "Electric" (2013). I Storbritannia har PSB-albumene hatt mange andreplasser. Kun "Very" (1993) tronet øverst.

Fun fact #9: Pet Shop Boys har – i tillegg til sine 13 studioalbum, fire remiksalbum, tre greatest hits-album, to livealbum to b-sidealbum og to EP-er – også gitt ut tre soundtrack-album: Én musikal ("Closer to heaven" (2001)), én film ("Battleship Potemkin" (2005), en russisk stumfilm fra 1925) og én ballett ("The most incredible thing" (2011) basert på H.C. Andersens eventyr "Det utroligste").

Fun fact #10: Når Pet Shop Boys ikke snekrer låter til seg selv, så skriver de låter for andre artister, som f.eks. Robbie Williams ("She's Madonna"), Morten Harket ("Listening"), Girls Aloud ("The loving kind"), Eighth Wonder ("I'm not scared"), de to hovedkarakterene fra TV-serien "Absolutely fabulous" ("Absolutely fabulous"), Liza Minelli (halvparten av låtene på hennes album "Results") og Dusty Springfield (de fleste låtene på hennes album "Reputation"). I tillegg har PSB gitt ut remikser av andre artisters låter, f.eks. av Madonna ("Sorry"), Rammstein ("Mein Teil"), The Killers ("Read my mind"), David Bowie ("Hallo spaceboy"), Lady Gaga ("Eh... eh... (Nothing else I can say)") og Bloodhound Gang ("Mope").

Fun fact #11: Den 18. februar 2009 mottok gutta Brit Awards’ hederspris ("Outstanding Contribution to Music"). Her er en lenke til deres opptreden fra prisutdelingen.

Fun fact #12: I 2014 kåret BBCs seere, lyttere og lesere Pet Shop Boys' versjon av "Always on my mind" til tidenes beste coverlåt. Her er topp 50-lista.

Fun fact #13: Av fan-merchandise har jeg blant annet anskaffet meg fire t-skjorter, én hettejakke og én kaffekopp. De to sistnevnte med design fra PSBs siste album "Super".

Fun fact #14: I januar 2020 gir Pet Shop Boys ut sitt 14. studioalbum, og dermed har de gitt ut album (med nytt materiale) i fem tiår (1980-, 90-, 00- 10- og 20-tallet) – noe svært få artister/band kan matche og som ingen kan overgå (så vidt jeg vet). (The Beach Boys kunne hatt seks: 1960-, 70-, 80- 90- og 10-tallet. De mangler altså 00-tallet.)

Beste album:

  1. Electric (2013)

  2. Behaviour (1990)

  3. Actually (1987)


Spillelister (Spotify):

 

ABBA.jpg

1. ABBA

Agnetha Fältskog (f. 1950) var allerede en barne- og ungdomsstjerne i svensk popbransje; Anni-Frid Lyngstad (f. 1945) var etablert som en respektert jazzsanger; mens Benny Andersson (f. 1946) og Björn Ulvaeus (f. 1945) hadde forlengst opparbeidet seg suksess som henholdsvis pianist og komponist for Hep Stars – og vokalist, gitarist og låtskriver for Hootenanny Singers; da disse fire møttes for første gang. Benny og Björn møttes først, nemlig da Hep Stars og Hootenanny Singers krysset sine veier i festivalsommeren 1966. Tre år senere skaffet de seg hver sin kjæreste: Benny fant Anni-Frid, mens Björn fant Agnetha (til store overskrifter i svensk ukepresse). I juni 1970, mens Benny og Björn spilte inn sitt første (og eneste) album, inviterte de kjærestene sine inn i studio for å være korister på låta "Hej, gamle man". Dette var aller første gang de fire spilte inn en sang sammen. Albumet ble en suksess i Sverige, det samme ble singelen "Hej, gamle man". Manager Stig Anderson fikk en idé: Hvorfor ikke spille inn flere låter som kvartett?

I 1972 kom debutsingelen ("People need love") og i 1973 debutalbumet ("Ring ring") til kvartetten som på dette tispunktet het Björn & Benny, Agnetha & Anni-Frid. Først i 1974, da bandet skulle representere Sverige i Eurovision Song Contest i Brighton, kalte de seg ABBA (etter en enighet med den svenske hermetikkfabrikken med samme navn). De vant konkurransen 6. april 1974 med "Waterloo" og gjorde stor suksess i mange europeiske land, men ikke i Storbritannia (som hadde gitt "Waterloo" null poeng i ESC-finalen). Men høsten 1975 smalt det i Storbritannia også – med singelen "Mamma mia". Og da de i 1976 gikk til topps på Billboard-lista i USA med "Dancing queen" (urfremført i Kungliga Operan under kong Carl Gustaf og dronning Silvias bryllup) var hele verden erobret.

Men på det samme albumet "Dancing queen" var på – "Arrival" (1976) – kunne man høre ABBAs to første (av en rekke) sanger om samlivsbrudd: “My love, my life” og "Knowing me, knowing you". Og etterhvert som årene gikk, ble det tettere mellom hver samlivsbruddslåt. I 1981 tålte de nærmest ikke trynet på sine hverandres respektive ex-ektemaker (noe man tydelig kan se på coveret på deres siste album "The visitors"), og i 1982 bestemte de seg for å ta seg en pause – en pause som varte i 36 år før de i 2018 kunne annonsere at de hadde vært i studio og spilt inn to nye låter (som i skrivende sstund ikke er gitt unna ennå). Dette var ABBA-historien i svært korte drag.

Min personlige ABBA-historie begynner på begynnelsen av 1980-tallet og bandets nest siste album "Super Trouper" (1980) som mamma hadde gått til anskaffelse av (i kassettformat). Hun fikk ikke beholde det særlig lenge: Jeg konfiskerte kassetten, og den ble ihjelspilt opp gjennom barndommen. Da jeg ble tenåring (1989) gikk jeg lei av ABBA (som resten av verden forlengst hadde gjort). Men i 1992 satte Vince Clarke og Andy Bell i Erasure (#49 på denne topp 50-lista) i gang en global kjedereaksjon med EP-en "ABBA-esque" (en kjedereaksjon som fremdeles ikke er over), og samme år ga Polar Music ut samlealbumet "ABBA Gold" (som pr. dags dato er ABBAs mest solgte album). Det var nemlig "ABBA Gold" som ble spilt over intern-TV-kanalen til Bryggen hotell i Ålesund i november 1994, da en klasse fra reiselivslinja ved Trondheim Katedralskole var på klassetur i Sunnmøres hovedstad. Halve klassen var samlet til vorspiel på ett av hotellrommene, og da "Chiquitita" ble spilt over intern-TV-en, brøt vi ut i allsang og mitt aller beste ABBA-minne ble født (selv om moroklumpen Chris René Westad forsøkte å sabotere den gode stemningen ved å synge "skikkelig lita" i stedet for "Chiquitita").

Denne hotellromepisoden i november 1994, førte til at jeg ble nyfrelst på ABBA. I samme måned fylte jeg 18 år, og (som jeg har nevnt et par ganger på denne siden), jeg fikke en CD-spiller i 18-årsgave fra mamma, og "Super Trouper" og "ABBA Gold" var to av de aller første CD-ene jeg skaffet meg. Siden har jeg vært hardbarka ABBA-fan, og det toppet seg sommeren 2013 da jeg jeg slo to fluer i ett smekk i Djurgården, Stockholm: Pet Shop Boys-konsert i Cirkus og et besøk på ABBA - The Museum på andre siden av gata.

Så hvorfor liker jeg ABBA så godt? Hva er det med ABBA som gjør at ingen er over dem (og ingen på siden) på topp 50-lista mi? Tre hovedgrunner: (1) Benny og Björns geniale låtskrivertalent. På cirka 100 forsøk, har de ikke skrevet én eneste dårlig låt (selv om "Dum dum diddle" på "Arrival" (1976) er farlig nær). Selv om enkelte tekster er banale (spesielt i første halvdel av ABBA-epoken), blir dette grundig kompensert med svært fengende melodier. (2) Vokalarrangementene. I popbransjen er det bare The Beach Boys som gjennom sine vokalharmonier er i nærheten av å fremkalle like mye gåsehud hos meg som ABBA. Agnetha og Anni-Frid har nydelige stemmer hver for seg; men når disse settes sammen, er det gudommelig vakkert å høre på. (3) Produksjonen. Benny, Björn og deres faste studioteknikker Michael Tretow, laget magi i studio da sangene skulle spilles inn. Her ble det ikke tydd til lettvinte løsninger, og hundrevis av lydkombinasjoner og opptak dannet grunnlaget for sluttresultatet. Perfeksjonistene Andersson/Ulvaeus lot ingenting halvgodt slippe ut av Polar Studios i Stockholm. Mens andre popband gjerne gir ut halvgode og dårlige låter som bonusspor på singler, så var aldri dette aktuelt for Benny og Björn. Slike låter ble kastet i søppelbøtta.

"Fun" fact #1: Benny er fra Stockholm; Björn er fra Göteborg; mens Agnetha er fra Jönköping. Når det gjelder Anni-Frid Lyngstad, så ble hun født i Ballangen kommune i Nordland. Dessverre var hennes far tysk soldat under okkupasjonen; og av frykt for Anni-Frids liv og helse, flyktet Synni Lyngstad til Sverige halvannet år etter at Anni-Frid ble født. Sistnevnte ble i stedet oppvokst i Eskilstuna kommune. Anni-Frid ble gjenforent med sin biologiske far i Tyskland i 1977.

Fun fact #2: I 1992 kvittet Anni-Frid Lyngstad seg med navnet Lyngstad. Siden da har hun vært titulert som Anni-Frid Synni, Dowager Princess Reuss of Plauen. Til opplysning.

Fun fact #3: ABBA har kun spilt inn fire svenskspråklige låter mens de het ABBA eller Björn & Benny, Agnetha & Anni-Frid: Tre av dem ("Ring ring", "Waterloo" og "Honey honey") har sine engelskspråklige tvillinger, mens én er aldri spilt inn på engelsk og forblir dermed ABBAs eneste opprinnelige svenskspråklige låt: "Åh vilka tider!". Denne ble gitt ut som B-side på singelen "Ring ring (Bara du slog ett signal)" i 1973.

Fun fact #4: Som nevnt ovenfor, så var "Hej, gamle man" den første låta som Agnetha, Anni-Frid, Benny og Björn spilte inn sammen (juni 1970), men låta ble utgitt som et Björn & Benny-spor (til deres eneste album "Lycka"). I 1994 ble "Hej, gamle man" utgitt på ABBAs 4xCD-samleboks "Thank you for the music", og dermed ble den også som ABBA-låt å regne. Derfor regner jeg den som kvalifisert til å inkluderes i lista "15 gode låter" nedenfor. Men jeg må understreke at det ikke bare er grunnet den historiske viktigheten av låta at jeg har inkludert den, men også fordi den er svært fengende (og har en forbausende bra tekst til så tildig i ABBA-historien å være).

Fun fact #5: Den aller siste låta som de fire spilte inn sammen var "The day before you came" – noe som skjedde 20. august 1982. (Iallfall fram til 2018 og den store nyheten om at ABBA nettopp har spilt inn to nye låter. MEN: Om alle fire var i studio samtidig i forbindelse med disse innspillingene, er det foreløpig ikke sagt noe om).

Fun fact #6: ABBAs eneste coverlåt er "Medley: Pick a bale of cotton/On top of old Smokey/Midnight special" – originalt utgitt på det tyske diverse artister-albumet "Stars Im Zeichen Eines Guten Sterns" i 1975, tre år senere utgitt som B-spor på ABBA-singelen "Summer night city". I dag finnes den som bonusspor på CD-utgivelsene av albumet "Abba" (1975).

Fun fact #7: Den eneste ABBA-låta som Agnetha Fältskog var med på å skrive: "Disillusion" (musikk: Agnetha; tekst: Björn) fra debutalbumet "Ring ring" (1973). Dette til tross for at Agnetha hadde lang erfaring i å skrive egne låter da hun var soloartist på slutten av 1960-tallet. Hun har uttalt at hun ble "starstrucked" og ribbet for komposisjonell selvtillit da hun ble en del av ABBA, så hun overlot all låtskriving til Benny & Björn.

Fun fact #8: ABBAs eneste instrumentallåt: "Intermezzo #1" (utgitt på albumet "Abba" (1975)). Riktignok er tittellåta på albumet "Arrival" (1976) uten tekst, men kan ikke regnes som instrumental ettersom jentene synger vokalen "a" på den.

Fun fact #9: At ABBA vant Eurovision Song Contest med "Waterloo" i 1974, er jo en svært kjent sak. Mindre kjent er at ABBA – eller mer presist (ettersom dette er en låtskriverkonkurranse): Benny Andersson og Björn Ulvaeus – deltok i den svenske finalen (Melodifestivalen) både året før og etter: I 1973 stilte ABBA (eller Björn & Benny, Agnetha & Anni-Frid, som de het på den tiden) opp med låta "Ring ring", men kom "bare" på tredjeplass. Og i 1975 ba SVT ABBA om å forsøke seg igjen, noe de takket nei til, men Benny og Björn skrev låta "Bang en boomerang!" for duoen Svenne & Lotta – og resultatet: nok en tredjeplass. (Senere samme år ga ABBA ut sin egen (og engelskspråklige) versjon av låta: "Bang-a-boomerang!" – som avsluttet side A på LP-en "Abba" (1975).)

Fun fact #10: Det var ingen selvfølge at ABBA skulle stille opp med "Waterloo" i Melodifestivalen i 1974. ABBA hadde nemlig laget to låter til anledningen, men de fikk bare lov til å delta med én. Benny, Björn og manager Stig "Stikkan" Anderson brukte mange dager på å bestemme seg for hvilken låt de skulle delta med: "Waterloo" eller "Hasta mañana". Vi vet hva valget ble til slutt, og så kan vi bare spekulere i hvordan verdens pop-historie hadde sett ut dersom de hadde gått for den sistnevnte låta.

Fun fact #11: Kun tre ABBA-låter har sett dagens lys etter 1982 (da ABBA innledet den til nå 36 år lange pausen sin): I 1993 ble "I am the city" (originalt innspilt i 1982) funnet i en skuff og gitt ut på samlealbumet "More ABBA Gold". Mens i 1994, i forbindelse med utgivelsen av 4 x CD-samleboksen "Thank You for the Music", ble det børstet støv av en outtake fra albumet "Voulez-Vous" (1979): "Dream World" (finnes ikke på Spotify; lenken er til YouTube); samt en outtake fra "Super Trouper" (1980): "Put on your white sombrero". Disse tre låtene er dermed de tre nyeste ABBA-låtene (iallfall fram til november 2019 når de, etter de ferskeste rapportene, skal presentere den første av totalt to nye ABBA-låter (ryktene sier tre låter)).

Fun fact #12: De aller fleste ABBA-låter handler om kjærligheten og mellommenneskelige relasjoner på godt og vondt, men på de to siste albumene satset Benny og Björn på å skrive tekster om andre ting: Både "The piper", "The visitors" og "Soldiers" har politiske tekster, mens "Me and I" handler om spilttet personlighet.

Fun fact #13: ABBA har oversatt og utgitt 15 låter på spansk. Dette for å imøtekomme den store etterspørselen fra Latin-Amerika. Alle disse ble i 1993 samlet på én CD: "Oro - Grandes exitos". Pussig nok spilte de aldri inn en spanskspråklig versjon av "Waterloo" selv om den både ble spilt inn på svensk, fransk og tysk.

Fun fact #14: ABBA spilte tre konserter i Norge: På Momarkedet i 1973 og 1975, samt i Ekeberghallen i 1977. Dronning Sonja var en av tilskuerne på den sistnevnte konserten, og til ære for henne fremførte ABBA en acapella-versjon av "Vi har ei tulle med øyne blå" (Margrethe Munthe-sangen som dronning Sonja hadde fremført på Momarkedet året før sammen med Wenche Myhre og Titten Tei).

Fun fact #15: En "Super Trouper" (som ABBA synger om på låta "Super Trouper") er en lyskaster. Dette forklarer verselinjene “Tonight the Super Trouper lights are gonna find me…” og “Tonight the Super Trouper beams are gonna blind me…”

Fun fact #16: Mange går rundt med en feilaktig oppfatning om at "Thank you for the music" var ABBAs siste låt. Faktum er at låta ble gitt ut allerede i 1977 (på deres femte album "The Album"), men den ble reutgitt i Storbritannia i november 1983, nesten ett år etter at ABBA annonserte sin pause (låta ble reutgitt som single for å promotere et samlealbum med samme navn i UK).

Fun fact #17: ABBA var i full gang med å spille inn låter til deres niende album da de i 1982 bestemte seg for å ta en lengre pause. På dette tidspunktet hadde de spilt inn seks låter: To av dem – "The day before you came" og "Under attack" – ble gitt som singler og havnet på samlealbumet "The singles: The first ten years" (1982). "Cassandra" og "You owe me one" ble gitt ut som b-sider (bonusspor) på de to nevnte singlene, mens "I am the city" ikke ble gitt ut før elleve år senere på samlealbumet "More ABBA Gold" (1993). Den sjette og siste låta, "Just like that" er ennå ikke gitt ut og er svært etterspurt av ABBA-fansen. Andersson & Ulvaeus har hele tiden nektet å gi den ut fordi de er misfornøyd med helheten i sangen: De mener at vers og refreng ikke henger sammen: I 1994 ga de ut refrenget som en del av det dokumentariske sporet "ABBA Undeleted", men det finnes en lavkvalitets bootleg-versjon av låta i sin helhet her (YouTube).

Fun fact #18: I 1994 ga ABBA ut det 23 minutter lange sporet "ABBA Undeleted" på 4xCD-samleboksen "Thank You for the Music". Dette er et dokumentarisk spor som inneholder opptak fra hvordan ABBA jobbet og kommuniserte med hverandre i studio – samt fragmenter fra diverse ikke-utgitte låter og utdrag fra tidlige versjoner fra utgitte ABBA-låter. Blant fragmentene finnes ABBA-fansens "hellige gral": Refrenget fra den uutgitte "Just like that" (se forrige fun fact). Dette sporet finnes ikke på Spotify, men er lagt ut på YouTube (utdraget fra "Just like that" starter på 19:12).

Fun fact #19: ABBAs aller siste offentlige fremføring skjedde 11. desember 1982 i BBC-programmet "The Late, Late Breakfast Show". De sang (eller rettere: mimet) "Under attack" fra et TV-studio i Stockholm via satelitt til britiske TV-seere. (YouTube-link) Etter dette har de kun gjort sporadiske opptredener på diverse private tilstelninger.

Fun fact #20: Benny Andersson og Björn Ulvaeus har gitt ut to album sammen etter ABBA-perioden. Begge er musikaler: "Chess" (1984) og "Kristina från Duvemåla" (1996).

Fun fact #21: I 2009 prøvde jeg å kvalifisere meg til spørreprogrammeet "Kvitt eller dobbelt" (NRK) via en audition i NRK Nordlands lokaler i Mo i Rana (tema: ABBA). Jeg svarte korrekt på 24 av 25 spørsmål, men jeg kom ikke på TV. Om dette var på grunn av det ene spørsmålet jeg svarte feil på (som handlet om samarbeidet mellom Benny Andersson og Finn Kalvik), på grunn av at en deltaker var med (og vant 24 000 kroner) allerede i den foregående sesongen eller andre årsaker, det har jeg aldri fått vite.

Fun fact #22: På Finn Kalviks "Aldri i livet" (1979) (studioversjonen), er det Agnetha Fältskog og Anni-Frid Lyngstad som korer, mens Benny Andersson spiller piano og sitter bak spakene som produsent.

Fun fact #23: Bare ABBA kan synge ABBA. Dermed unngår jeg (med noen få unntak) å høre andre artister forsøke seg på coverversjoner av ABBAs låter. Av samme grunn skyr jeg unna “Mamma Mia!”, både scenemusikalen og de to spillefilmene. Den første måtte jeg se under tvang i 2009 (på DVD sammen med min daværende kjæreste), mens oppfølgeren har jeg ikke sett.

Fun fact #24: Siste nytt om hva som skjer med de to nye ABBA-låtene som skulle utgis/publiseres i 2018 går ut på at prosjektet er iallfall ett år forsinket. Her er en artikkel om dette temaet (hvor også muligheten for en tredje låt blir nevnt).

Beste album:

  1. Super Trouper (1980) (spor 1-10: originalalbumet)

  2. Arrival (1976)

  3. The Visitors (1981) (spor 1-9: originalalbumet)


Spillelister (Spotify):

 

Denne lista ble opprinnelig publisert på min forrige (nå nedlagte) hjemmeside 7. mars–25. april 2018. Den ble republisert 1. juli–19. august 2019 med enkelte justeringer.

Alle bilder er enten tatt fra Wikimedia (åpen bruk) eller Discogs - Music Database and Marketplace (etter “lettere å be om tilgivelse enn tillatelse-prinsippet”) med mindre noe annet er spesifisert.