Topp 5 låter i Melodi Grand Prix 2019 (norsk finale)

Vårens vakreste eventyr, Eurovision Song Contest, nærmer seg. I år skal festivitasen arrangeres i Israels største by, Tel Aviv, og finalen er lørdag 18. mai – forhåpentligvis med Norge som én av de 26 finaledeltakerne. Om Norge får være med i finalen bestemmes i den andre semifinalen torsdag 16. mai.

Jeg har dessverre mine tvil om Norge kommer seg videre fra semifinalen i år. Til det er årets startfelt i det nasjonale uttaket – kalt Melodi Grand Prix 2019 – for middelmådig. Jeg kan ikke huske at jeg tidligere har hatt så lave forventinger på Norges vegne i forkant av en MGP-finale i Oslo Spektrum.

Men åkkesom, jeg har som vane tro lyttet til de ti finalistene i forkant og dannet meg en mening om låtene. Nedenfor følger de fem jeg personlig liker best. Lista er 100 % basert på musikalske kriterier, nærmere bestemt slik låtene høres ut på Spotify gjennom mine Beoplay H9-øreklokker.

Årets MGP går av stabelen lørdag 2. mars. Sendestart på NRK1 er kl. 2055. Her er en Spotify-lenke til årets MGP-låter sortert i riktig startrekkefølge. Du kan også lese mer om finalistene på NRKs MGP-side.

 

 

Adrian Jørgensen (Foto: NRK)

5. “THE BUBBLE”

Fremført av: Adrian Jørgensen
Skrevet av:
Jonas McDonnell, Aleksander Walmann og Kjetil Mørland

Adrian Jørgensen (26) fra Bindal kommune i Nordland, er bl.a. kjent fra realitykonseptet The Voice 2013 hvor han kapret andreplassen, og for den trønderske versjonen av “Despacito” (i duett med Carina Dahl). Lørdag 2. mars skal han fremføre en standard sjelløs flinkis-poplåt uten særlig finesse. “The Bubble” er den beste av årets kjedelige låter, og hvis jeg legger godviljen til, kan jeg nynne til refrenget uten å bli irritert.

Låta er riktignok godt håndverk: Snekkerne er ingen ringere enn tre ringrever i MGP- og ESC-ringen: Jonas McDonnell skrev “Grab the moment” som JOWST fremførte til en 10. plass i Kiev 2017, og vi husker alle at det var Aleksander Wallman som var JOWSTs vokalist. Den tredje låtskriveren, Kjetil Mørland, sørget for en 8. plass for Norge (i tospann med Debrah Scarlett) i Wien 2015 med “A monster like me”. Så får vi se om store navn virker 2. mars. Jeg tviler.

[FASIT: 2. plass]

 

KEiiNO (Tom Hugo, Alexandra Rotan og Fred Buljo) (Foto: NRK)

4. “SPIRIT IN THE SKY”

Fremført av: KEiiNO
Skrevet av: Tom Hugo, Fred Buljo, Alexandra Rotan, Henrik Tala og Alex Olsson.

De prøver å få mest mulig til å skje i løpet av tre minutter: Stadige temposkifter og vokalskifter; instrumenter og lydeffekter inn og ut; moderne dance-rytmer det ene øyeblikket, tradisjonell samisk joik det neste øyeblikket. I noen sekunder høres det imponerende ut, mens i andre sekunder blir det på grensen til kleint. Jeg kan vanskelig se for meg noen annet enn et heftig kaos på scenen i Oslo Spektrum 2. mars når trioen KEiiNO skal fremføre dette. Men til tross for at “Spirit in the sky” aldri slår seg til ro, så ligger det et ganske catchy refreng der som er lett å vugge smilende til. Hvordan dette kommer til å gå i konkurransen, er svært avhengig av det visuelle. Det er lett å trå feil der.

Kristiansanderen Tom Hugo forsøkte seg i fjorårets MGP med “I like, I like, I like” uten å nå gullfinalen; eidsvoldenseren Alexandra Rotan nådde gullfinalen sammen med Stella Mwangi, og “You got me” kom på 3. plass; mens kautokeineren Fred Buljo har et rent MGP-rulleblad så vidt jeg har klart å registrere, men han var visstnok finalist i Norske Talenter i 2008 med den samiske rapgruppa Duolva.

[FASIT: 1. plass]

 

Hank von Hell (Foto: NRK)

3. “FAKE IT”

Fremført av: Hank von Hell
Skrevet av: Hans Erik Dyrvik Husby og Andreas Werling

Det finnes ikke et fnugg av originalitet i dette bidraget fra tidligere Turboneger-vokalist Hank von Hell (hvis fødenavn er Hans Erik Dyrvik Husby). Men likevel er låta et friskt pust, en befrielse fra det kaoset de fleste andre låtene i startfeltet representerer med alle sine temposkifter og andre forstyrrelser i lydbildet. Dermed står vi ovenfor et paradoks: En high-tempo rockelåt er finalefeltets behagelige oase.

“Fake it” er en straight-forward rockelåt (med et visst innslag av glam?) med forholdvist høyt tempo, omtrent i samme lende som WigWams “In my dreams” (som representerte Norge i Kiev i 2005), men ikke like catchy. Men låta er forutsigbar og enkel, og den har et noenlunde nynnbart og huskevennlig refreng. Dersom denne låta representerer oss i Tel Aviv 16. mai, og resten av semifinalefeltet består av moderne pop/hip-hop/dance, så tror jeg denne rockelåta har en mulighet til finaleplass 18. mai. Gammelmodigheten kan bli en styrke.

[FASIT: Uplassert]

 

Ingrid Berg Mehus (Foto: NRK)

2. “FEEL”

Fremført av: Ingrid Berg Mehus
Skrevet av: Ingrid Berg Mehus, Bjørnar Hopland og Anthony Modebe

Jeg kan avsløre at det i år er særdeles jevnt i toppen av min subjektive MGP-liste. Det er to låter som skiller seg ut som mine favoritter, og duellen mellom dem er så jevn at det bare er én liten detalj som gjør at “Feel” kommer tapende ut av duellen: nemlig den detaljen som som foregår mellom 1:59 og 2:09 i denne låta (ref. Spotify-versjonen av låta). Detaljen består i et temposkifte: et uventet rolig parti på ti sekunder, som jeg synes ødelegger flyten i låta. Fram til 1:59 bygger det seg vakkert opp til en heidundrende sluttrefreng, men så blir magien brutt av dette stillepartiet (“Show me…” osv.). Etter 2:09 blir godfølelsen i stor grad gjenopprettet, men så er tre minutter gått og låta må avslutte.

Bortsett fra disse ti sekundene, er “Feel” en velsmakende låt: melodiøs, dansbar og drømmende – noe delikate synth-rytmer og filolinspilling bidrar til. Den vokale kvaliteten er også ypperst, så det blir spennende å høre om hun klarer å gjenskape drømmeeffekten i stemmen hennes i Oslo Spektrum 2. mars. Blir Ingrid sendt til Tel Aviv, tror jeg vi har muligheter til å bli blant de ti beste i semifinalen 16. mai og dermed bli klar for finalen 18. mai.

[FASIT: Uplassert]

 

1. “EN LIVREDD MANN”

Fremført og skrevet av: Kjetil Mørland

For tredje gang må Kjetil Mørland finne seg i å være min personlige favoritt foran en MGP-finale. I 2015 innfridde han favorittstempelet med “A monster like me” (i duett med Debrah Scarlett), som ble nr. 8 i den internasjonale finalen i Wien. Mens i fjor ble han nr. 2 med “Who we are” (fremført av Rebecca), bare slått av Alexander Rybak. I år stiller han til startstrek med to låter: “The bubble” (se femteplassen lengre opp) og “En livredd mann”. Som jeg var inne på i min omtale av andreplassen (“Feel”), er han ingen klokkeklar favoritt hos meg denne gangen. Teksten er ikke så mystisk som “A monster like me” eller så sår som “Who we are” – og melodien er ikke så vakker og inderlig som noen av de to nevnte låtene, men den skiller seg likevel klart ut (sammen med “Feel”) fra resten av feltet med sin annerledeshet i både melodi og tekst.

Det musikalske arrangementet (iallfall slik det høres ut på Spotify) er utsøkt. Her er det mye strykere og patos, men det glir aldri over til det sentimentale. Heller ikke teksten er i nærheten av det tårevåte, men den er underfundig nok til å få meg til å gruble på hva det er den livredde mannen er så redd for. Låtas mest intense partier får nesten nakkehårene mine til å reise seg. Dette er vakre saker – som dessverre tar slutt så altfor fort. Akkurat idet den bygger seg opp til en kaskade av en avslutning, så er låta slutt. Men akk… Sånn er det vel egentlig med de fleste av mine favorittlåter både i MGP- og ESC-sammenheng: De burde vært lengre. Men heldigvis kan man kose seg med “repeat”-knappen.

Selvfølgelig har “En livredd mann” ingenting i Tel Aviv å gjøre. Sjansen for avansement til den store finalen er minimal. Ikke bare er dette fordi låta er på norsk, men også fordi låta kan virke noe traust og umoderne for den gjengse europeer. Jeg må selv innrømme at det måtte et par-tre gjennomhøringer til før den spratt opp i favorittsjiktet mitt. Nei, skal vi har noen muligheter for å ta oss videre fra semifinalen 16. mai, er “Fake it” og “Feel” våre beste kort. “Spirit in the sky” blir for sært og kleint, mens “The bubble” blir for anonym. Den fem andre blir også for kjedelig.

[FASIT: Uplassert]

Apropos det, her er de fem øvrige låtene – subjektiv rangert:

  • 6. “Mr. Unicorn” – D’Sound: Småfunky, men jeg takler ikke Mirjam Omdahls gnagende vokal.

  • 7. “Holla” – Anna-Lisa Kumoji: Småeksotisk, men det eksotiske drukner i støy og kaos.

  • 8. “We try” – Chris Medina: Anonymt.

  • 9. “Hold me down” – Carina Dahl: Anonymt.

  • 10. “Sing for you” – Erlend Bratland: Fantasiløst. Tar aldri av musikalsk, og teksten er full av kleine rim.

 

Denne lista ble publisert 26. februar - 2, mars 2019.