Topp 15 filmer sett på kino i 2018

I løpet av 2018 så jeg 25 filmer på kino, derav 18 på kommersiell kino og sju på Sør-Varanger filmklubb. Her er min rangering av filmene.


 

15. LADY BIRD

Regi: Greta Gerwig; sett: Trondheim kino (Nova, sal 11), 28. mars 2018

Filmen følger Christine McPherson (spilt av Saoirse Ronan) i sitt siste år på en katolsk high school i Sacramento, California. Hun insisterer på å bli kalt “Lady Bird” av grunner jeg ikke lenger husker (det er jo snart ett år siden jeg så filmen). Hun er ikke blant de mest populære jentene på skolen, noe heller ikke hennes bestevenninne er. Sammen søker de trøst i den lokale teatergruppa.

Filmen beskriver ingen oppsiktvekkende eller originale hendelser. Den skildrer derimot en ganske så gjennomsnittlig 17-åring som sliter med de samme problemene som mange andre 17-årsjenter gjør: Prøving og feiling med gutter, prøving og feiling med å vinne popularitet i gjenger, problemer med forholdet til sine foreldre og ikke så rent lite problemer med festing og alkohol. Mesteparten av handlingen er lagt i tiden mens hun venter på svaret på college-søknaden hennes. Hun ønsker å komme seg så langt bort fra Sacramento som mulig. Hun har derimot oddsene imot seg, da hun har en lavtlønnet og dobbeltarbeidende mor og arbeidsledig far, noe som betyr at hun kan ikke velge og vrake høyere utdanning etter eget godtbefinnende.

Jeg likte filmen på grunn av dens troverdige skildring av dagligdagse tenåringsproblemer, noe gode skuespillere klarer å formidle på en fin måte. Spesielt interessant er samspillet mellom Christine og hennes mor (spilt av Laurie Metcalf) som opplever at datteren stadig skuffer henne.

“Lady Bird” vant ingen Oscar-pris, men ble nominert i fem kategorier: Beste film; beste regi; beste originalmanus; beste kvinnelige hovedrolle (Ronan) og beste kvinnelige birolle (Metcalf). Derimot vant filmen Golden Globe for “Best Motion Picture - Musical or Comedy”.

 

14. BEAUTIFUL BOY

Regi: Felix van Groeningen; sett: Trondheim kino (Prinsen, Kongesalen), 31. desember 2018

I 2005 skrev David Sheff en artikkel i New York Times om hans metamfetamin-avhengige sønn Nic. I 2008 utvidet han verket til en bok: “Beautiful Boy: A Father’s Journey Through His Son’s Addiction”. Året etter var det sønnens tur: Nic Sheff ga ut boka “Tweak: Growing Up on Metamphetamines”. Så kommer vi til slutt til 2018, og en spillefilm basert på disse bøkene ser dagens lys, av belgieren Felix van Groeningen. Og det er denne filmen jeg valgte å avslutte filmåret 2018 med.

Filmens hovedfokus er på faren i forholdet, David Sheff (spilt av Steve Carell) og hans ofte fånyttes kamp om å få sønnen ut av den vonde narkospiralen. Jeg må vedgå at det tok et par kvartér før jeg klarte å venne meg til den alvorlige siden av skuespilleren Steve Carell, som jeg fram til da utelukkende har hadde sett i aksjon i komedier. (En merkelig, men modig casting til denne filmen.) Etter at jeg ble vant med Carell som David Sheff, ble det en god filmopplevelse. Det skal sies at filmen virket noe formelbasert og forutsigbar, iallfall inntil faren gjør noe ganske uventet mot slutten av filmen. Steve Carell og Timothée Chalamet gjør begge en god innsats som far og sønn, men jeg ble aldri grepet eller rystet. Sympatibølgen kom aldri skyllende over meg.

Men filmen kommer inn på topp 15-listen min først og fremt på grunn av at det var interessant å følge et personlig narkomisbruk-helvete sett fra en fars synsvinkel – noe som ikke skjer ofte. Filmen ble forøvrig ikke Oscar-nominert, men Chalamet ble Golden Globe-nominert for beste mannlige birolle i en spillefilm.

 

13. THE FLORIDA PROJECT

Regi: Sean Baker; sett: Sør-Varanger filmklubb (Aurora kino, Kirkenes), 19. mars 2018

Handlingen er lagt til motellet Magic Castle i Florida, ikke langt unna Disney World (en temapark som i planleggingsfasen het “The Florida Project”). Vi møter seks år gamle Moonie (spilt av Brooklyn Prince) som bor på motellet sammen med sin mor. De har ikke råd til å bo i vanlig bolig, og hver dag er en kamp for å betale romleien. Moren livnærer seg på å selge parfyme utenfor motellet (iallfall inntil hun blir jaget vekk av vektere og politi), og etterhvert prostituerer hun seg for å få endene til å møtes. Prostitusjonsscenene er noen av de sterkeste i filmen: Vi får ikke se noe av “kundebehandlingene” for kameraet er rettet mot Moonie som bader i badekaret med streng beskjed om å ikke gå ut av badet før hun får lov til det.

Ellers følger vi Moonie sammen med vennegjengen sin (alle er barn av andre vanskeligstilte alenemødre og alenefedre som bor på Magic Castle eller nabomotellet (Futureland)) som sammen fyller dagene med pøbelstreker og tyverier rettet mot turister. Jeg ble i starten oppriktig irritert over den frekkheten og respektløsheten Moonie (og banden hennes) utviser. Jeg ønsket drittungen alt vondt. Men så klarer jaggu regissøren å få meg til å snu vimpelen i løpet av en times tid, og en av de siste scenene i filmen slår hardt i hjertekamrene mine.

Filmens Oscar-nominasjon er det imidlertid Willem Dafoe som står for – i sin birolle som motellmanageren Bobby - noe jeg egentlig ikke kan forstå for så bra spilte han ikke. Men uansett: Denne filmen viste seg å bli en liten perle etterhvert som jeg ble mindre og mindre forbannet på hovedkarakteren. Den er også forfriskende annerledes og forholdvis lite forutsigbar og formelbasert.

 

12. CALL ME BY YOUR NAME

Regi: Luca Guadagnino; sett: Trondheim kino (Prinsen sal 1), 26. mars 2018

Søt musikk oppstår mellom filmens hovedperson, 17-åringen Elio (spilt av Timothée Chalamet (igjen)) og 24-åringen Oliver (Armie Hammer) i denne filmen som er satt til den nord-italienske landsbygda på 1980-tallet. Elio er der sammen med sin bemidlede akademiske familie hvor pappa er professor i arkeologi. Sistnevnte inviterer en av hans studenter til residensen for å bo der en hel sommer og hjelpe ham med en akademisk avhandling, og denne studenten er Oliver. Det tar en stund før gnister oppstår mellom Oliver og Elio (sistnevnte har jo et forhold til ei jente, Marzia), og denne gradvise tiltrekningen de får til hverandre er et fascinerende aspekt ved filmen - som er basert på en roman av James Ivory (“Call me by your name”, 2007)

Filmens største styrke er hvor enkelt kjærlighetsforholdet formidles. Her er det ingen onde krefter som har til hensikt å stikke kjepper i hjulene for dem. Man blir heller ikke presentert for homofobe fordommer, for Elios familie er heldigvis svært liberal og fordomsfri. Det er befriende å se en slik ubesudlet kjærlighetsfilm hvor forelskelsen mellom to menn får blomstre fritt. Den eneste spenningen ligger i hva som skjer når Oliver er ferdig med sitt akademiske oppdrag og må vende tilbake til De forente stater.

Mens vi venter på at den spenningen skal utløses, blir vi øverøst av vakre bilder fra det rurale Nord-Italia, og man lurer av og til på hvor mye Lombardias turistmyndigheter har bidratt finansielt til filmprosjektet. I det hele tatt er “Call Me by Your Name” (en tittel som er tatt fra en replikk i filmen (og romanen)), en fryd for øyet. Og Timothée Chalamet viser igjen, som i “Beautiful Boy”, at han er dyktig i å spille beruset – i dette tilfellet beruset på kjærligheten.

Filmen vant Oscar for beste filmatisering (best adapted screenplay) og ble også nominert for beste film, beste mannlige hovedrolle (Chalamet) og beste sang (“Mystery of Love” av og med Sufjan Stevens).

 

11. UT AV INTET

Regi: Fatih Akin; originaltittel: Aus dem Nichts (internasjonal tittel: In the Fade); sett: Sør-Varanger filmklubb (Aurora kino, Kirkenes), 5. mars 2018

Diane Kruger spiller Katja som opplever å miste både sin mann og sin sønn i et bombeattentat i hjembyen Hamburg. Resten av filmen kan deles inn i tre faser: Etterforskningen. Rettssaken. Hevnen. Og det er vel det jeg trenger å nevne om handlingen.

Høres denne faseinndelingen kjent ut? Den er nok ganske velbrukt i fiksjonsbransjen, men i “Ut av intet” går Daniel Kruger og regissøren Fatih Akin egne og ikke fullt så opptråkne veier. Kruger spiller overbevisende gjennom hele følelsesregistret, og filmen blir en annerledes opplevelse.

Når det gjelder priser, er det fascinerende å registrere at “Ut av intet” ikke ble Oscar-nominert, men vant (!) Golden Globe for beste ikke-engelskspråklige film. Merkelig vil mange si, men jeg synes samtidig det er helt greit at de to prisakademiene går sine egne og separate veier av og til. Jeg skjekket forøvrig Wikipedia, og der kan man lese at det har skjedd seks ganger sålangt i det tredje årtusenet at Golden Globe-vinneren i denne kategorien ikke ble Oscar-nominert (“Snakk til henne”, “Osama”, “Letters from Iwo Jima”, “Dykkerklokken og sommerfuglen” og “Elle”). Så vet dere det. Beklager sidesporet. Kommer dere over denne filmen sånn helt ut av intet (knegg, knegg), se den!

 

10. THE POST

Regi: Steven Spielberg; sett: Trondheim kino (Nova, sal 8), 25. mars 2018

Avis-thrillere er ofte spennende, spesielt dersom en delikat sak skal avsløres og journalister blir truet på og med livet. Ett av 2016s kinohøydepunkter var “Spotlight” som handlet om da The Boston Globe avslørte systematisk sex-overgrep begått av katolske prester mot barn. I “The Post” er det hemmelighetsstemplede rapporter om Vietnam-krigen som er gjenstandene for avsløring, og det er journalister i The Washington Post som er i sentrum, med redaktør Ben Bradlee (Tom Hanks) som primus motor.

Men vi blir også godt kjent med avisas eier, Katharine Graham (Meryl Streep), som blir presentert overfor en rekke dilemmaer. Hun er personlig venn med utenriksminister Robert McNamara (Bruce Greenwood) som er den store skurken i avsløringen. Skal hun trykke saken og dermed risikere å bli stilt for retten – eller skal hun la være og dermed opprettholde det inntrykket mange har av henne, nemlig som en svak og usikker eier som blir underkuet av sine nærmeste mannlige rådgivere og redaktører?

“The Post” er et solid håndverk og Tom Hanks, Meryl Streep m.fl. bidrar sterkt til filmens fremdrift, og samtidig fikk jeg lære mer om det politiske spillet rundt USAs håndtering av Vietnam-krigen og om hvordan det amerikanske folket ble lurt.

Filmen ble 2 x Oscar-nominert: Beste film og beste kvinnelige hovedrolle.

 

9. SAVNET

Regi: Andrej Zvjagintsev; originaltittel: Neljubov (internasjonal tittel: Loveless); sett: Sør-Varanger filmklubb (Aurora kino, Kirkenes), 26. februar 2018

Aljosha er en 12 år gammel skilsmissegutt som opplever at verken mamma eller pappa vil ha ansvaret for ham. Han er en kasteball mellom to parter som ikke kan fordra hverandre. De legger heller ingen skjul på at han oppleves som en byrde (spesielt mamma er direkte i språkbruken). Han overhører også at mamma planlegger å sende ham på kostskole til han er gammel nok til å gå inn i militæret. Selvsagt blir Aljosha nedbrutt av dette, og vi blir vitne til en rekke hjerteløse scener i filmens første tredjedel.

Plutselig en dag blir han borte, og vi som tilskuere vet like lite om hvor han er og hva som har skjedd, som foreldrene hans som blir tvunget til å samarbeide i letingen. Han blir meldt savnet, men politiet gjør lite. De får derimot hjelp av en veldedig leteorganisasjon.

Filmen kan både ses som en ren mysteriefilm, et tragisk drama og et innlegg i samfunnsdebatten. Den er sikkert veldig symbolsk også, men så dypt gadd jeg ikke å grave verken mens eller etter jeg så den. Mysteriet, menneskeskildringene og skildringen av drabantbylivet i Moskva var tilfredsstillende nok for meg.

Originaltittelen betyr noe slikt som “fravær av kjærlighet” (engelsk tittel: “Loveless”), og regissøren er den samme som regisserte “Leviathan” (2014) – og i likhet med sistnevnte ble også “Savnet” Oscar-nominert for beste ikke-engelskspråklige film.

 

8. GRENSEN

Regi: Ali Abbasi; originaltittel: Gräns (internasjonal tittel: Border); sett: Aurora kino, Kirkenes, 8. november 2018

I sannhet en bisarr film om Tina (spilt av Eva Melander), en tollinspektør som har en meget velutviklet luktesans. Men det er ikke narkotika hun er flink til å snuse opp, men derimot skam og skyldfølelse. Med imponerende treffprosent klarer hun å sniffe seg fram til folk som har overskredet kvoten for alkohol og tobakk. Noen ganger blir det storfangst på andre områder, som da hun klarer å lukte seg fram til en pedofil mann som prøver å passere tollen med et minnekort fullt av barnepornografisk materiale. Politiet oppdager hennes talent, og hun blir bedt om å assistere dem i å finne de skyldige bak barnepornografien.

Og dette er bare begynnelsen. Det blir enda mer bisart etterhvert, og det tar virkelig av den dagen det kommer en merkelig karakter (spilt av Eero Milonoff) og passerer tollen. Noe mer kan jeg ikke si uten å avsløre for mye. For det som skjer de neste 90 minuttene er noe av det aller underligste jeg har sett på stort lerret. Av andre filmer jeg har bivånet på kino, er det kun en viss norsk mockumentar fra 2010 som kommer i nærheten.

Selv om “Grensen” er noe helt utenom det vanlige, blir det av og til litt for mye av det gode, og et par av scenene er i overkant morbide etter min smak. Og dette er grunnen til at filmen “bare” kommer på åttendeplass på årslista mi. Hadde det bare stått på originalitet, hadde filmen luktet på førsteplassen.

Filmen fikk en velfortjent Oscar-nominasjon for beste sminke.

 

7. BLIND & UGLY

Regi: Tom Lass; originaltittel: Blind & Hässlich; sett: Sør-Varanger filmklubb (Aurora kino, Kirkenes), 19. november 2018

Ferdi vil svært gjerne ha en kjæreste, men han har et kompleks: Han synes han er stygg. Løsningen blir da naturligvis å finne ei blind jente – noe han gjør. Hun heter Jona. Det er bare et lite problem: Jona bare later som hun er blind. Dette gjør hun for å kunne bo i en leilighet for blinde (med redusert husleie). Jeg tror ikke jeg avslører for mye hvis jeg sier at (1) Ferdi etterhvert finner ut at Jona ikke er blind og (2) ting blir komplisert. Hvis ikke disse to tingene slår til, så er det ikke noe poeng i å lage en spillefilm om det, ikke sant?

Dette plottet virker i utgangspunktet både småmorsomt og banalt, og man kan kanskje argumentere for at disse to voksne menneskene (spesielt Ferdi som er den eldste av dem) opptrer som fjortiser i sin søken etter kjærligheten. Men samtidig så handler filmen om psykiske lidelser, for det er helt klart at Ferdi sliter med mindreverdighetskomplekser og andre sosiale funksjonshemninger. Heller ikke Jona er kompleksfri ettersom hun har rømt hjemmefra og droppet ut av videregående skole.

Jeg synes Tom Lass (som både spiller Ferdi og er filmens regissør) har laget en fin kjærlighetshistorie som både er kompleks og banal, både lys og mørk og både morsom og dyster. I det hele tatt et bipolart romantisk drama.

 

6. UTØYA 22. JULI

Regi: Erik Poppe; sett: Trondheim kino (Prinsen sal 6), 29. mars 2018

Gjennom én tagning på halvannen time følger vi Kaja (spilt av Andrea Berntzen) mens skytedramaet pågår på Utøya 22. juli 2011. Vi følger hennes bevegelser og de menneskene hun møter mens hun (1) forsøker å gjemme seg for drapsmannen og (2) forsøker å finne lillesøsteren sin, Emilie. Selv om Kaja er oppdiktet, er alt annet rekonstruert slik det skjedde i sann tid. Terroristen ses sjelden, men vi hører skuddene hans. Noen gang langt unna, andre ganger ubehalgelig nær.

Det er interessant og frustrende på samme tid, å se hvor lite Kaja og de rundt henne vet om det som skjer - og de mer eller mindre dumdristige valg de gjør. Som seer, vet vi selvsagt omfanget av det som skjer, men vi vet ikke hvordan det går med akkurat denne karakteren som regissør Erik Poppe har valgt å følge. Med ett unntak er kameraet på henne hele tiden. Andrea Berntzen vant en velfortjent Amanda for beste kvinnelige skuespiller, mens like velfortjent fikk Solveig Koløen Birkeland Amanda-pris for beste kvinnelige birolle, i rollen som en skadet jente som Kaja møter.

Selvfølgelig inneholder filmen mange sterke inntrykk - både under og etter at filmen er ferdig: Jeg har nemlig aldri opplevd at kinopublikum blir sittende under hele rulleteksten (med unntak av “Det som en gang var” (2016) og “Kjempen” (2017) hvor jeg i begge tilfeller hadde kinosalen for meg selv).

 

5. TRONDHEIMSREISEN

Regi: Magnus Skatvold; sett: Trondheim kino (Prinsen Kongesal), 30. mars 2018

En koselig og interssant dokumentarfilm om Trondheims utvikling de siste hundre år. Den inneholder er rekke klipp fra byutviklingen og den trondhjemske kulturscenen som jeg ikke har sett tidligere. Klippene er kommentert av Ulf Risnes, Liv Ullmann, Odd Reitan, Anne B. Ragde, Håkon Bleken og Anne Krigsvoll. Disse bidrar også med historier fra deres barndom, ungdom og studenttid i byen.

Kanskje er filmen litt ustrukturert ved at den ikke helt klarer å følge den røde tråden, men dette blir i stor grad kompensert med store doser nostalgi. Ikke rent sjelden blir jeg fuktig i øyekroken, og filmen blir ferdig så altfor fort. Filmen ble forøvrig Oscar-nominert i kategorien “Best documentary feature”. Neida, bare kødda… Men den burde blitt det!

 

4. HARAJUKU

Regi: Eirik Svensson; sett: Trondheim kino (Prinsen sal 8), 28. desember 2018

15 år gamle Vilde har turkis hår og liker cosplay. Hun drømmer om Harajuku, en bydel i Tokyo og et verdenssenter for cosplay (ungdommer som kler seg ut som rollefigurer fra anime og manga). Hun har et vanskelig liv, moren har psykiske problemer og Vilde (spilt av Ines Høysæter Asserson) henger daglig med sine cosplay-venner på Oslo Sentralstasjon - hvor de til stadighet blir jaget av vektere.

En dag blir Vilde oppsøkt av to barnevernsvakter som har triste nyheter om moren. Nedslått prøver hun å samle penger til flybillett til Tokyo. Av flere desperate ting hun gjør for å anskaffe midler, tar hun kontakt med faren (Nicolai Cleve Brock) som hun aldri har sett. Skuespillet til Asserson er mesterlig, således er Brock som glir godt inn i rollen som angrende far som aldri har vært tilstede i Vildes liv. Det er også fascinerende å studere Ingrid Olava som spiller farens nye kone som slett ikke er særlig happy for at en gjenforening mellom far og datter skal finne sted.

“Harajuku” handler om omsorgssvikt og marginalisert ungdom som drømmer om et annet liv. I tillegg til en sterk historie blir vi servert drømmesekvenser underveis i filmen, inspirert av anime. Vi ser også neonlysene fra Harajuku. Alt dette er ting som foregår i Vildes hode. Kombinasjonen drømmesekvenser og solid skuespill gjør filmen til 2018s beste blant de norske, og noen av de mest stemningsfulle filmene jeg har sett under norsk regi. Det skader heller ikke med flott fotoarbeid (Karl Erik Brøndbo) og lekker produksjonsdesign (Julie Asskildt).

 

3. THREE BILLBOARDS OUTSIDE EBBING, MISSOURI

Regi: Martin McDonagh; sett: Trondheim kino (Nova sal 9), 22. februar 2018

Filmen starter med at vi blir introdusert for Mildred Hayes (spilt av Francis McDormand) et halvt år etter at hennes datter har blitt voldtatt og drept. Hun opplever at det lokale politiet i Ebbing ikke gjør nok for å finne morderen. Frustrert og bitter betaler hun et reklamebyrå for å henge opp tre gigantiske plakater langs landeveien utenfor tettstedet, som alle inneholder direkte anklager mot Ebbing-politiet generelt og politimesteren William Willoughby (Woody Harrelson) spesielt.

Disse plakatene går selvsagt ikke upåaktet hen hos verken politiet eller lokalbefolkningen, og folket deler seg i to leire. Hun får støtte hos enkelte og møter kraftig motbør hos andre. Politimesteren selv synes ikke noe særlig om dette, men han takler det med forbausende verdighet og diplomatisk ro. Da er det verre stilt med en av politibetjentene, Jason Dixon (Sam Rockwell), som blir personlig indignert på hele politistyrkens vegne og kjører i gang en vendetta mot Mildred og hennes medhjelpere.

Så blir vi introdusert for den første av en lang rekke tvister i denne 7 x Oscar-nominerte filmen: Politimesteren, og etterhvert hele lokalbefolkningen, får vite at han har uhelbredelig kreft. Folkeopinionen vender seg mot Mildred, men gir hun opp sin kamp av den grunn?

“Three Billboards Outside Ebbing, Missouri” er tragisk, voldelig, morsom, menneskelig og uforutsigbar. Den er en berg- og dalbane av hendelser og følelser. Realismen blir noen ganger satt litt på prøve, men handlingen løper aldri løpsk. Og for meg er det ikke Mildred som er den mest fascinerende karakteren i tragikomikken, men derimot politbetjent Dixon, hvis emosjonelle reise gjennom filmen er mesterlig formidlet av Sam Rockwell.

Filmen fikk sju Oscar-nominasjoner i seks kategorier: Beste film, beste originalmanus, beste kvinnelige hovedrolle (McDormand), beste mannlige birolle (Rockwell og Harrelson), beste musikk og beste redigering. Den vant to: McDormand og Rockwell. Hovedprisen gikk ufortjent til “The Shape of Water”, men heldigvis hadde Golden Globe-juryen bedre kunstnerisk sans: Her vant “Ebbing” hovedprisen “Best motion picture - Drama” (sidenote: “Lady Bird” (15.plassen på denne lista) vant “Best motion picture - Musical or Comedy”).

 

2. FORNÆRMELSEN

Regi: Ziad Doueiri; originaltittel: Qadiyya raqm 23 (internasjonal tittel: The Insult); sett: Sør-Varanger filmklubb (Aurora kino, Kirkenes), 12. november 2018

I dette libanesiske rettsdramaet møter vi kristne Tony Hanna og palestinske Yasser som havner i en rekke klammerier med hverandre. Det starter med en fillesak, men på grunn av at ingen er villig til å gi seg og dermed tape ansikt og ære, så ruller snøballen videre. Det blir rettssak, anke og ny rettsak - og underveis er konflikten mellom dem blitt en nasjonal konflikt med opprop, demonstrasjoner og gatekamper mellom de stridende etniske grupperingene. Libanons president innkaller Tony og Yasser til samtale, men forlik er umulig å få til. Ingen vil svelge stoltheten.

Mens rettssakene foregår, blir man også bedre kjent med den politiske situasjonen i Libanon (her var det mye jeg ikke visste). Således er dette en lærerik film. Regissøren lar begge parter slippe til, og vi skjønner at både Tony og Yasser har sine grunner til å være frustrert. Begge har tidligere opplevd traumatiske ting i livet. Men i alt det steile og uforsonlige, ser vi likevel tegn til medmenneskelighet, og filmen har noen gylne og minneverdige øyeblikk i så måte. Rett før den endelige dommen blir avsagt mot slutten av filmen, ønsker jeg at ingen av dem skal tape.

1 time og 52 minutter går fort, noe også godt skuespill og troverdige karakteroppygginger bidrar til. Filmen ble, som den første libanesiske filmen noensinne, nominert til Oscar for beste ikke-engelskspråklige film (men prisen gikk til chilenske “En fantastisk kvinne”).

 

1. KAPERNAUM

Regi: Nadine Labaki; originaltittel: Capharnaüm (internasjonal tittel: Capernaum); sett: Trondheim kino (Nova sal 10), 25. desember 2018

Da er det bare å gratulerere Libanon med dobbelseier på min kinoårsliste. “Fornærmelsen” og “Kapernaum” fascinerer på hver sin måte med hvert sitt fokus på libanesisk samfunnsliv. Mens førstnevnte fokuserer på den betente konflikten mellom to etniske grupper, handler “Kapernaum” om oppvekst, omsorgssvikt og generelle levekår. I begge filmene danner en rettssak rammen for fortellingene. I “Kapernaum” er det 12 år gamle Zain som går til sak mot sine foreldre for omsorgssvikt. Dette gjør han forøvrig mens han selv sitter i fengsel og soner en femårsdom . Når dommeren spør ham om hvorfor han saksøker sin egen mor og far, svarer han: “Fordi jeg ble født”.

Gjennom flashbacks får vi vite hvordan han havnet i fengsel, og det er en mangefasettert historie vi blir presentert for. Historien setter søkelys på kunsten å overleve som fattig gutt i Beiruts gater, og det er hovedrolleinnehaveren (som også heter Zain) som skal ha hovedæren for at fortellingen blir så gripende som den blir. Vi følger Zain som i raseri over at søsteren skal giftes bort, rømmer hjemmefra, dvs. han rømmer fra et slumområde til et annet. Han havner etterhvert i et miljø i og rundt et tivoli, og der blir han kjent med andre mennesker som sliter på sine måter. Etterhvert er det en illegal etiopisk flyktning, Rahil, som forbarmer seg over Zain og lar han bo i en brakke sammen med hennes 2-3 år gamle sønn Yonas. En dag, mens Zain sitter barnevakt, blir Rahil arrestert av immigrasjonspolitiet og Zain må påta seg oppdragelsesansvaret.

Og mer skal jeg ikke røpe, annet enn at jeg synes “Kapernaum” er en meget god film, og den er ikke bare tragisk, men har noen doser humor også. Hovedrolleinnehaveren Zain Al Rafeea (som selv er en syrisk flyktning som nå bor i Hammerfest) er et funn, og jeg blir imponert over pågangsmotet og bestemtheten karakteren Zain viser. At han har taleapparatet i orden og kan bruke det til å svare skarpt og frekt for seg, er jo en herlig bonus.

“Kapernaum” er en varm, morsom og trist skildring - som selvsagt fortjente juryprisen i Cannes, folkets pris i Haugesund samt sine Golden Globe- og Oscar-nominasjoner.

 

Denne lista ble publisert 3. - 17. mars 2018.

 

De ti øvrige filmene jeg så på kino i 2018 var (i alfabetisk rekkefølge):

  • A Simple Favor

  • Blindsone

  • Darkest Hour

  • En fantastisk kvinne (Una Mujer Fantástica)

  • Lucky

  • Mortal Engines

  • Phantom Thread

  • The Shape of Water

  • Vokterskene (Les Gardiennes)

  • Vårt livs ferie (The Leisure Seeker)